Styrketrening

Jeg har begynt å gå på treningsstudio. Ja, noe måtte gjøres. Tiden var inne for å begynne å jobbe aktivtmed utholdenheten og å tone musklene. Det har hvertfall blitt meg fortalt...

Jeg har stort sett gått til utholdenhets- og dansetimer. Zumba, latin-mix, afrikansk dans, step og Thai-bo. Men selv om timene gjør mye for humør og stamina er det ikke nødvendigvis så muskelbyggende. Så i går var jeg til min første styrketrening. Nå skal jeg bli sterk!

Det er litt overveldende for kroppen å plutselig manøvrere rundt på vektstenger og manualer - og ikke minst å gjøre det i fast takt og mange repetisjoner. Man får plutselig aktivert noen muskler man ikke visste fantes.

Men i det store og hele synes jeg at jeg hang ganske godt med. De ukjente musklene har nok vært ibruk med gjevne mellomrom uten at jeg har vært klar over det. Og mens jeg lå der på gulvet på en svett matte, mellom 50 andre medlemmer som svettet og prustet, slo det meg: dette har jeg gjort før! Altså, ganske nylig (det er 5 år siden sist jeg var på et treningsstudio, så det har kroppen min glemt alt om). Jeg har drevet ubevisst styrketrening i hverdagen.

For når jeg tenker meg om er det å være småbarnsmor ikke så langt fra det å være på styrketrening. Ta squats, for eksempel. Her skulle vi ha en vektstang på skuldrene, hoppe opp på en step og bøye oss helt ned i knærne. Ikke så stor forskjell fra å stå med et barn på hver arm på vei opp trappa, og så måtte bøye seg helt ned for å plukke opp bamsen minstemann akkurat har mistet og hyler desperat etter å få tilbake. Jeg vil si vekten er større, balanseevnen er viktigere og lydnivået langt høyere enn på en body fit time i Fitnessworld .

Squats - eller bøye seg ned etter en bamse på gulvet med barn på armen

Eller biseps-trening med manualer. Det er da barnemat i forhold til å stå med tre fulle innkjøpsposer i den ene hånden, to hylende unger som klamrer seg fast til den andre, mens du prøver å løfte en hånd for å få nøkkelen i ytterdøra. Det kalder jeg styrketrening.

Bisepstrening - å finne frem husnøkkelen med armene fulle

For ikke å snakke om sideliggende planke med vri og løftet ben. Det fikk meg til å tenke på mange lange netter. Man sover sin skjønneste søvn, til babyen våkner i sprinkelsenga ved siden av deg. Kunsten er å bli liggende i sin egen seng, på en utstrakt arm for å nå, mens man strekker seg over kanten på barnesenga, løfter bene for å holde balansen, bøyer armen og prøver å bysse barnet i søvn igjen. Tror det gir godt med balansetrening, styrke i den strakte armen, spenninger i core-muskelatur og fleksibilitet i overkroppen.

Sidenliggende planke - i senga

Føler meg ganske godt trent selv uten treningssenter, ja. Og det er til og med uten at jeg har begynt å tenke på utholdenhetstrening! Det tror jeg ikke jeg behøver å tegne og forklare for at småbarnsforeldre skal nikke gjenkjennende til.

Barnas morgen-lesestund

I dag hadde vi en sånn morgen hvor Nikolaj bare gråt, og gråt og gråt. Det var feil å sove mer, det var feil å stå opp og det var feil å gå på badet. Når jeg insisterte på å ta tøy på istedenfor å lese "Thomas tat tøy på" av Gunilla Wolde høyt for ham, brast hans verden sammen.

Helt til storesøster sa - jeg kan lese den for deg jeg. Kom hit Nikolaj! Mens hun klappet på plassen ved siden av seg i sengen. Nikolaj krabbet villig opp, og så startet morgenens lesestund for de minste.

- Når Thomas skal ut skal han ha alt dette tøyet på, leser Johanne, og peker på alt tøyet i boken. Sammen finner hun og Nikolaj ut hva som er sokker, strømpebukser, skinnlue og gummistøvler. Johanne har fått lest boken høyt så mange ganger at hun problemfritt kan "lese" den nesten ordrett for Nikolaj - fritt etter hukommelsen.

Imens kan jeg få mitt tøy på. Finne fram tøyet til barna, og begynne å kle Nikolaj mens han sitter som fortryllet og lytter til Johannes historie. -Nei Thomas, man skal ikke få alle ti tærne ut av samme bukseben, sier hun, og så ler de høyt begge to. Jeg får passe på at de får buksene riktig på...

Til slutt er boken lest og alle tre er i tøyet, også Thomas selvfølgelig. Gråten er stoppet, og den kaotiske morgenen endte med å bli en hyggelig lesestund takket være en snarrådig storesøster, med god hukommelse innenfor barnelitteratur.

-Det er slett ikke vanskelig å ta på seg tøyet selv, er det Thomas?

Stillhet med musikk

De siste årene har jeg stort sett ikke hørt på musikk. Ikke fordi jeg ikke liker musikk, eller ikke interesserer meg for hva som sendes i radioen. Men fordi jeg synes hverdagen er så hektisk og masete at jeg ikke har orket å forkludre den med mer lyd. Adam pleier å sette på radioen når han lager mat, men jeg har ikke klart å konsentrere meg om det. Jeg klarer ikke riktig å høre hva som blir sagt over barnas lek og snakk, og musikken har bare blitt et forstyrrende bakteppe. Da er det bedre med god, gammeldags stillhet. Og å konsentrere seg om egne tanker, hvis sjansen byr seg til det.

Men nå har jeg fått ny telefon med nytt abonnement og dertil 18 millioner sanger til fri nedlasting. Det må jo prøves.

Så i går, på vei hjem fra trening, hadde jeg noen minutters stillhet som ble lydsatt med musikk. Jeg startet med noe stille. En rolig ballade fra Norah Jones. Jeg gikk i ro og fred, kjente kulden bite i kinnene og så opp på en liten måne-sigd og blanke stjerner. Jeg nynnet for meg selv, og merket hvordan stillheten senket seg, og at til og med tankene falt mer til ro. 

Etter få minutters gåtur med melodisk stillhet følte jeg meg oppladet og gledet meg til å komme hjem til min fantastiske, om enn alltid støyende, familie. En god følelse.

Tror musikken har kommet for å bli. Igjen! 

Effektivitet!

Jepp! Det er bare å innrømme det - enkelte dager kommer effektiviteten over meg. Dager hvor jeg er effektiv som en hvirvelvind og jeg får gjort alt, ALT,  jeg har planer om.

I går var en sånn dag. Jeg sto opp kl 07.30 (som ikke er spesielt tidlig) og fikk gjort meg i stand på rekordtid - selv med alle kremer og sminke jeg trenger for å se levende ut nå for tiden (les blogginnlegget Skjønnhet til salgs). Både ungene og jeg kom i tøyet, og var godt kledd kledd for minusgrader, fukt og kald vind. Med alt det innebærer av strømpebukser, ulltrøyer og tykke sokker. Ungene spiste pent frokost/morgenmad så jeg fikk tid til å sette meg ned og spise min i fred. Vi fikk yttertøy på med store dresser, vinterstøvler, luer og votter. Og så var vi ute av døren.

Vanligvis sykler Johanne selv til barnehagen, men nå som det er snø og glatt får hun ikke lov til det. Derfor ble begge ungene plassert i sykkelvognen mens jeg beveget meg ut i trafikken på to hjul. Jeg synes sykkeltur med sykkelvogn er tungt i utgangspunktet (les blogginnleget Sykkeltrening). Det blir ikke lettere av at ungene nok har blitt 10 kilo tungere siden vi prøvde denne transportformen første gang. Ei heller av at det ligger masse snø på sykkelstien som skaper masse små forhindringer man skal trekke vognen over. Det ble en langsom tur på vei til barnehagen. (fordelen er så at jeg hadde puls som en veddeløpshest da jeg kom frem, så jeg fikk tatt dagens pulstrening i samme slengen.)

Jeg fikk levert ungene, satt matpakker i kjøleskapet og lagt skiftetøy i garderobene  på null komma niks. Det var ikke noe gråt og hyl da jeg gikk ut døra. Toget kom i det jeg kom til perrongen, og jeg var ganske sikker på at jeg hadde sett feil på klokka. Jeg kunne jo ikke være i så god tid! I løpet av mine 20 minutter på toget fikk jeg lest dagens utgave av Aftenposten for iPad, og når jeg kom frem rakk jeg innom butikken og kjøpe litt frukt.

Likevel klarte jeg å være på plass på jobb kl 08.27. Tre minutter innen normal arbeidsdag starter.det kaller jeg effektivitet!

Og det er godt se tilbake på, når jeg nå sitter  toget på vei til jobb igjen. Kl er snart halv ti, og i dag vil jeg på ingen  måte  å være på plass før normal arbeidstid.

Ja, jeg kan være skikkelig effektiv jeg - noen ganger.

Takk for det gamle!

Så er 2012 vel overstått, og vi er klar for nye utfordringer i 2013. Året fikk en fin avslutning, med en rolig juleferie, masse mat og god drikke, samvær med venner og familie og masse søvn.  Også helt uten influensa eller annen syldom. Ikke så værst.

Ellers ble 2012 preget av livet med små barn. Det har stort sett dreid seg om å få hverdagen til å henge sammen, med to små barn i barnehage, full jobb, hus og hage, sommerhus og hage, venner og familie som bor langt vekk og andre små og store gleder og utfordringer.  Men konklusjonen må være at det har gått ganske bra. Synes etter hvert at jeg begynner å få ganske god styr på det. Det hjelper helt klart at ungene begynner å bli større så de sover bedre om natta (!) og at de begynner å kunne gjøre ting selv i større  grad. Andre store pluss er at jeg ha fått fleksi-tid på jobben (det gir en uvurderlig frihet kunne være herre over egen tid i større grad), og at vi har fått vaskehjelp (følelsen av å komme hjem til rent hus er fantastisk - selv om det er like rotete etter noen timer). Resultatet er at dagene henger litt bedre sammen, at jeg har skuldrene litt lenger vekk fra ørene og at jeg kunne feire overgangen til nytt år forholdsvis veluthvilt uten den obligatoriske feriesykdommen hengende over meg. Ikke så værst det heller.

Det ny året er godt i gang, og med det atter forhåpningene om et enda sunnere, stressfritt og livsbejaende år. Det skal nok gå denne gangen! Årets første uke har jeg nemlig vært på treningsstudio 2 ganger (mot sist års gjennomsnitt på 0,75 pr uke), har jeg bare drukket vann (en stor prestasjon for en colaholiker som meg) og når jeg gikk forbi 7-11 som akkurat hadde bakt kanelsnegler og wienerbrød og spredte de syndige dufter til alle forbipasserende tenkte jeg: nei takk, jeg har det fint med de gulrøttene jeg akkurat har spist!

Så nå er det bare å trykke gassen i bånn og styre ut i 2013 full av pågangsmot og satse på at stilen holder seg. En stund hvertfall.

Godt nyttår!

Lille, tøffe Nikolaj!

Nikolaj er en sånn liten tøffing som vi nok bør fikse klippekort til legevkta/skadestuen til med det samme. På ett eller annet vis klarer han å falle på uheldigste måte, og skader seg gang på gang. Den siste måneden har vært ekstrem.

Først ble vi ringt opp fra barnehagen om at han hadde falt og slått seg på leppa og kanskje burde syes. Vi synes ikke det så så ille ut og droppet turen til legen, så nå har han et fint og tydelig arr for livet på overleppa. Dagen etter fikk han et stort sår bak øret - og ingen vet helt hvordan det skjedde. Sist uke kom han hjem med stor kul i panna (ingen vet hvordan det skjedde heller). Fredag krasjet han med et bord like før jeg kom for å hente ham, så da hadde han et stort sår på underleppa, og blod utover bukse og genser da jeg kom for å hente ham.

Merker jeg blir litt irritert på barnehagen over at de ikke holder bedre øye med ham. På den annen side mistet han en tann da han var ett år. Da sto han helt rolig mellom Adam og meg. Så jeg skjønner jo at det kan være vanskelig å forhindre alle ulykker.

Nikolaj selv tar det med stor ro. Han gråter litt når det skjer. Ett nytt mantra har blitt "jeg falt ude lege" mens han peker på et arr eller en kul. Men ellers går han rundt med kul i panna, sår på underleppa, arr på overleppa, en tann fattigere og smiler som en sol.

Lille, tøffe Nikolaj!

Høst og tid for å finne frem det varme yttertøyet

Så har høstmørket virkelig senket seg over oss, og med det også kalde morgener, våte og vindfulle dager og varmt yttertøy. Masse varmt yttertøy.

Det fyller godt opp i vår trange gang, og i små garderobeskap i barnehagen. Men likevel er behovet der for vinteestøvler, sheroks, gummistøvler, tykke jakker, overtreksbukser, bobledresser, luer, votter og skjerf. Snart blir det også ekstra ullgensere, ull- eller fleecebukser, kuldekrem og tykkere hånd- og hodeplagg.

Det er litt av hvert å holde styr på. Alt skal merkes, impregneres, og vurderes i forhold til dagens værmelding. Skjønner godt det kan bli litt kaotisk i barnehagen når alle ungene skal ut. Det blir jo kaotisk bare vi fire skal ut av døren hjemme.

Akkurat nå er det litt ekstra vanskelig, for det er jo ikke helt bobledress-vær ennå. Men det er kaldt om morgenen, og det er kaldt hvis en skal på lang tur i skogen, eller leke i timesvis i skyggen. Så hva skal man ha på? Vi fant derfor frem dressene for første gang i år denne uken. Samt splitter nye (og vanvittig dyre, kan jeg tilføye) vinterstøvler.

I tillegg har vi selvfølgelig regntøy, ekstra varme bukser, gummistøvler og ullsokker liggende i barnehagen. Alltid beredt, er småbarnsforeldrenes motto:-) men uansett hvor forberedt man er, er det jo de voksne i barnehagen som må ta det avgjørende valget når det gjelder hva barna skal ha på seg. Det er de som vet hva slags aktiviteter de skal ut på, de kan se i kurver og hyller hva dlet kan velges i, og de ser hvordan været er ute akkurat nå.

Så må innrømme at jeg ble litt skuffet da jeg kom for å hente etter første dag i nytt vinterføre. Det hadde regnet hele dagen - noe som ikke umiddelbart var meldt på forhånd, været er veldig vekslende for tiden. I garderoben lå Johannes regntøy tørt og fint, akkurat som vi hadde lagt det.

Den nye bobledressen var gjennomvåt og innsmurt i søle. De nye skinnstøvlene med gulltrekk og lammeskinnsfor var like våte og like sølete.

Greit at det stilles krav til oss foreldre om merking av tøy og at det skal ligge årtidssvarende tøy i garderoben. Det får vi jo tutet ørene fulle med på et hvert foreldremøte!

Men det må jo være lov å stille krav til de voksne i barnehagen også. De kan også bruke hodet når de skal kle ungene i det skiftende høstværet!

Det ligger i hvert fall nok av tøy i kurven å velge mellom.