Tiss og tull

Johanne liker å komme over i vår seng om natta. Ikke hver natt, men hvis hun våkner tusler hun ganske stille inn til oss, kryper inntil meg i senga og sover videre. Selv om det selvfølgelig er godt å ha senga for seg selv innimellom er jeg egentlig fornøyd med denne ordningen. Det er så mange jeg hører om hvor barna setter seg opp i sin egen seng og roper hvis de våkner. Da må jo mor eller far stå opp og ta seg av barna. Selv om det bare er å gi en sutt eller ett klapp på hodet gir jo det avbrudt søvn. Det slipper jeg! Innimellom våkner jeg om morgenen og finner Johanne ved siden av meg uten at jeg har fått med meg at hun har kommet engang. Da syns jeg natta fungerer fint:-)

I dag våknet jeg også med Johanne ved siden av meg. I utgangspunktet veldig hyggelig – men i dag fikk jeg litt mer på kjøpet enn jeg hadde regnet med. Senga var nemlig våt. Johanne tisser veldig sjeldent i senga, men i natt hadde det altså skjedd.

Hvorfor kan ikke den drxxtungen bare bli liggende i sin egen seng? Der har vi jo tisselaken og dyner som lett kan vaskes!!! Men nei da. Hun har foretrukket å tisse i min seng, på min arm, og å trekke min dyne helt over seg for å holde varmen (og dermed selvfølgelig gjennomtrukket min dyne med sine kroppsvesker).

Vi hadde en rimelig hektisk morgen i dag! Det er knapt med tid fra før av. Nå måtte i tillegg Johanne og jeg i dusjen/brusebad. Vi måtte legge sengetøy, pysjamaser og dyner til vask. Og jeg måtte gjøre et forsøk på å rense madrassen. Ikke akkurat det jeg har mest lyst til å gjøre om morgenen.

God morgen alle sammen, god morgen far og mor, god morgen storesøster, god morgen lillebror...

Tøys og tull!

Eller... tiss og tull!!!

Vinterstøvler i august

Sist uke var jeg en tur med ungene i vår faste skobutikk. Begge skulle ha tøfler / hjemmesko til en ny sesong i barnehagen, og Nikolaj skulle ha sitt første par sko. Enda en milepæl i den unge manns liv:-)

Denne skobutikken er så fantastisk, fordi hun som driver det rett og slett kan alt om barnesko. Det kan hende du må vente lenge på betjening, men når det først er din tur vet du at du får de riktige skoene. Både Johanne og Nikolaj ble stilt opp på målebordet, og så ble jeg presentert 3 skopar til hver til å velge mellom. Og vi snakker KULE sko!

Når vi nå var der spurte jeg om når vi burde begynne å tenke på vinterstøvler. De bruker å være utsolgt rundt høstferien, og da tar de ikke nye inn, så her gjelder det om å være tidlig ute.

- Vinterstøvler? de er vi i full gang med allerede, sa hun. Og vips sto det et par vinterstøvler til hver av ungene på disken. Johanne fikk Angulus-bikerstøvler i sølv, med gore tex og pelsfor helt ut til tærne. Nikolaj fikk verdens søteste små, blå og sorte Naturino-støvler. I tillegg fikk minstemann olivengrønne Bundgaard-sko til høsten, og et par Kitzbühel-tøfler til barnehagen.

Det ble et godt kjøp. Godt tilpasset hver fot, god kvalitet, god rådgivning og uten at jeg skulle vri hodet alt for mye for å finne ut hva som passer best til mine barn. Hadde ikke planlagt å kjøpe vinterstøvler alt i august - men det er godt med alt som er unnagjort.

Prisen spør du? 2500 kroner! Det koster å være kar. Også for små karer...

Yndlingsskobutikken: Rend og hop

Første skritt

Nikolaj har begyndt full tid i barnehagen / vuggestuen. Det har vært en hard tørn for liten og stor. Nikolaj har ikke villet være sammen med fremmede hele dagen, så han har skreket fra begynnelse til slutt. Vi har måttet hente tidligere enn vi opprinnelig hadde tenkt for å prøve å lette innkjøringen noe. Det har vært hjerteskjærende å gå fra ham hver morgen - men heldigvis blir jo ting litt lettere etterhvert.

En positiv side av den tøffe starten er at Nikolaj har innsett at det ikke holder å krype rundt på gulvet når de store barna løper rundt ham. Så torsdag tok han rett og slett sine første skritt! (Trommehvirvel!!!) Det var et stort øyeblikk. Vi sto på kjøkkenet, og han hadde sett at Pappa hadde noe spennende i hånden. Så han tok fire vaklende skritt for å nå sitt mål. Med gele i knærne og en hoftevrikk Ricky Martin ville misunne erobret han for første gang verden på høykant.

Smilet hans var uvurderlig!

(Det tror jeg forøvrig også Ricky Martin ville misunne)

Så i det siste har vi ved enhver mulighet stått på kne og sagt: "kom Nikolaj, kom, kom" med høye stemmer, og håpet han ville gjentatt suksessen. Og det har han gjort! Jeg tror fortsatt ikke han kommer over 5 skritt av gangen, men han har helt klart kommet seg opp i vertikal stilling og betrakter verden fra en ny vinkel.

Ved siden av løper Johanne frem og tilbake og viser hvor flink hun er til å gå. Vi er vel ikke like overrasket over hennes prestasjoner (siden hun tok sine første skritt da hun var 10 mnd). Men vi prøver å heie på henne med like stor entusiasme. Og så er hun jo flink til å oppmuntre lillebror til å gå da: "Kom Nikolaj, kom, kom her".... (hvor kan hun ha det fra?)

Nye positive ringvirkninger: Nikolaj synes ikke det er så ille i barnehagen lenger. Han skriker litt når han leveres, men så hygger han seg resten av dagen.

Det er gode nyheter for liten og stor.

Sykkeltrening

Det er bare å inrømme: Jeg er ikke spesielt god til å sykle. Ikke en god egenskap å mangle når man har valgt å bosette seg i Danmark. Men etter et kraftig fall på sykkel som 12-åring (og dertil enorme tannlegeregninger som aldri stopper å komme) er jeg utstyrt med en sunn smule skepsis.

Jeg prøver iherdig fra tid til annen. Som når vi skulle på sykkeltur med klassen på ungdomsskolen. (Tror aldri jeg har sett lærer'n min så sinna, han nekta å tro det var mulig å sykle så sakte som jeg gjorde. Men det gjorde jeg altså).  Eller når jeg bodde i Bergen sentrum og studerte på NHH og ikke hadde råd til busskort på slutten av semesteret. (Bakker, regn og vind er ikke det som gjorde sykkelgleden min større).

Men i Danmark er jo forholdene lagt naturlig, godt tilrette for å komme seg frem på jærnhesten. Jeg liker best de stille områdene og på tidspunkter hvor det ikke er så mange ute på tur. Prøvde å sykle på jobb noen ganger når jeg bodde i byen. Men det ble jeg nødt til å holde opp med. I et kobbel med syklister på en smal sykkelsti, med stor biltrafikk rundt, og rigide trafikkregler er det streng kustus for hva man kan og ikke kan gjøre. Man kan for eksempel ikke kjøre for sakte. Ikke slingre. Ikke skvette fordi det kommer noen fra høyre og på ren refleks prøve å slenge seg til venstre. For en dårlig syklist er det vanskelige vilkår. Jeg endte som oftest bakerst sammen med en gammel dame med overlesset sykkelkurv. Med sykkelhjelmen på skjeve, et krampeaktig tak på styre og med panikk i blikket.

Jeg har den siste tiden begynt å forberede meg på å skulle tranportere ungene til å fra barnehagen. På sykkel. Det er ikke lange stykket, og det er sykkelsti hele veien, så det skulle være overkommelig. Det slo meg at det ville være en god ide å ta med meg sykkelen på toget, for så sparer jeg noen minutter på turen til og fra jobb også. Med kort margin fra arbeidsslutt til barnehagen lukker er det jo viktig å spare så mye tid som mulig. Men med mine sykkelferdigheter var det ikke så enkelt å få med seg sykkelen på et overfylt tog. Jeg tror jeg ga mine medpassagerer en god latter allerede når jeg skulle få sykkelen opp på perrongen. Det er en smal rampe på siden av trappen som akkurat har plass til sykkelhjulet. For meg var det en utfordring å treffe rampen, å forbli i rampen, og å ha krefter nok til å rulle sykkelen oppover en steil trapp. Forundrer meg ikke om jeg en dag mister sykkelen og blir skubbet ned fra øverste trinn av mitt eget sykkelstyre.

Så skal jo sykkelen inn på toget. Det er egne sykkelvogner og man skal sette bakhjulet inn i en holder. Men disse sykkelvognene er overfylte når jeg skal på (etter at det ble gratis å ta med sykkel er det mange som har tenkt som meg - det er kjekt med sykkel også når du kommer frem).  Og hvis man er så heldig å få plass skal man presse seg inn i den fulle togvognen og manøvrere sykkelen inn på plass. Med bakhjulet først. Jeg snubler over pedalene, får ikke sykkelen til å stå med hverken holder eller støtte og står selvfølgelig på feil side når jeg prøver å presse sykkelen på plass. Så jeg må gå rundt (uten å miste sykkelen) og prøve igjen.

Vet ikke om dette frister til gjentagelse...

Siste utfordring tok jeg fatt på i går. Kan jo ikke bare sette barnehagebarnet bak på sykkelen lenger. nå er det TO som skal med - og vi har gått til innkjøp av en sykkelhenger. Adam er en dreven syklist, og har til nå hatt ansvar for hengeren. Men vi kan jo ikke hente og levere sammen, så nå måtte jeg også lære det. Så i går dro vi på sykkeltur hele familien. Adam syklet glad og tilfreds avgårde. Bak kom jeg svettende, prustende og pesende med en sykkelhenger med to barn bakpå.. Etter å ha handlet på veien ble det enda tyngre. Og jeg som klager på at det ikke er nok bakker i Danmark - i går syns jeg bakkene hadde blitt gigantiske.

I tillegg til å passe på meg selv, sykkelen og mine medtrafikanter skal jeg jo nå passe på et lite telt på to hjul som henger en knapp meter bak meg. Jeg må passe på å ikke komme for langt ut til sidene. Jeg må passe på farta i bakker fordi jeg er tungt lesset. Og jeg må passe på at det rykker i sykkelen når jeg svinger (som om jeg ikke er ustødig nok fra før) Men vi kom jo frem. Ungene var blide og fornøyde. Og jeg tror jeg er klar til å prøve alene mandag.

Dette må være hva de kaller god integrering! Noen som vet om barnehagelevering med sykkelhenger gir ekstra poeng til statsborgerskapsprøven?

Å kjøpe vaskemaskin med rabatt

Jeg har flere ganger skrevet om at jeg prøver å leve et nytt og bedre liv. Sund mat og mer mosjon for å få en tilfreds sjel i en sund kropp.

Nå er tiden inne for å innrømme fakta: Det virker ikke! Jeg er mye større nå enn da jeg ble gravid. Og 3 måneder felles barsel og ferie med Adam gjør ikke saken bedre.  Det er for mye god mat på bordet, for mange gode restauranter og for mange gode anledninger til å spise is. Det er jo tross alt sommer!

Men selv om det meste jeg har av tøy har begyndt å stramme, har min nye, korpulente kropp også sine fordeler. Det fant jeg ut her om dagen da Adam og jeg var i Elgiganten for å kjøpe ny vaskemaskin og tørketrommel (de gamle gikk istykker når vi fikk vann i kjelleren). Vi så på noen toppmodeller, og hadde begynt å snakke pris - vi ville selvfølgelig ikke betale for mye. Men selgeren var ikke veldig fleksibel. Maskinene var jo allerede satt mye ned...og så videre og så videre.

-Men, innvendte han (i et forsøk på å overtale oss å kjøpe de dyre, toppmodellene)  - Dere har jo en liten en fra før (henvisende til Nikolaj som sov i vogna) -Og så er det jo en på vei kan jeg se! (Stort smil).

- Eh... Nei! Vi måtte jo svare ærlig. Ingen babyer på vei her. Bare en mor som ikke har blitt kvitt alt babyfettet fra forrige gang.

Da skulle dere sett en selger som begynte å svette. Han pratet om maskinenes fortreffeligheter og hvor mye vi fikk for pengene, men det var klart at han kunne se hva som fantes av muligheter for prisavslag. Imens han ble rødere og rødere og smilte mer og mer beskjemt. Til sist hadde han pratet seg selv ned 860 kroner i ekstra rabatt!

Så kjære venner. Mulig jeg er blitt feit, men det sparer jeg penger på:-)

Bare spis den sjokoladen med god samvittighet du! Det kan lønne seg!

Barnehage og barnesykdommer

Så var det Nikolajs tur til å starte i barnehagen! Sist mandag hadde han sin første dag - trygg med pappa ved sin side og storesøster nedi gangen. Vi har planlagt to fulle uker til innkjøring, så vi skulle ha god tid, og Nikolaj kunne få en fin opplevelse.

Tirsdag og onsdag var Adam med, men kunne trekke seg litt tilbake, så Nikolaj fikk prøve utfordringene med nye omgivelser, nye kammerater og nye leker litt alene. Alt har gått bra! Torsdag var det tid for å prøve å sove der. Det er jo en stor utfordring.

Men barnehager og barnesykdommer går tett i tett. Og selv om Nikolaj jo har vært på besøk i barnehagen siden han var sped, kom alle basiluskene tydligvis litt brått på. Natt til torsdag fikk han høy feber og et uspesifisert utslett over store deler av kroppen. Sånn kan det gå. Ett eller annet virus sa legen. Ikke annet å gjøre enn å vente til det går over.

Så istedenfor å bruke resten av uken på kaffebar mens Nikolaj hygget seg i barnehagen, ble Adam fulltids sykepleier for en stakkars liten pjokk. Vekket hver time på natten fordi Nikolaj ikke fikk sovet ordentlig i varmen. Og med en liten gutt på armen hele dagen fordi Nikolaj gråt med en gang han ble satt ned.

Fra å ha god tid til barnehage-innkjøring er vi idag gått igang med runde nummer to - nå med én uke. Vi krysser fingre for at det går godt denne gangen. At han ikke blir mer syk. Og at han ikke plutselig får det for seg at han ikke gidder være i barnehagen - eller sove der - eller spise der - eller et eller annet annet. (Ja, jeg er jo en bekymret mor. Jeg klarer å bekymre meg for ALT).

Og så krysser vi fingre for at dette ikke er et tegn på hvordan sykdomsbildet skal bli fremover. Selv om jeg ikke har brukt noen "barns sykedager" ennå, kan jeg jo ikke bli hjemme med sykt barn hver 3. dag!

Ett år gammel og en tann fattigere

Så har min lille, store, fantastiske gutt blitt ett år gammel. Det er helt utrolig hvor fort tiden har gått. Fra en liten (eller, egentlig ganske stor), rynkete, hjelpeløs baby, til en robust, nyskjerrig liten mann, med iver etter å oppleve verden. Fra et lite nurk som ikke kunne holde sitt eget hode, spise fast føde eller fokusere blikket, til en sulten liten krabat som står rank i ryggen og får med seg alt som foregår rundt seg.

Fra tannløse gummer til et stort smil med 8 sterke, sunne tenner. Eller...7 sterke tenner er det nå. Han rakk ikke å bli mer enn året gammel før han skulle bevise at vi hadde fått en tøffing i huset, og første tanna røk. Men han har ikke vært i slosskamp. Og selv om han klatrer mye i trappa, opp på bord og opp i vindueskarmer har han ikke falt ned fra noe heller. Nei, gutten sto på et forholdsvis sikkert sted. Mellom bordet og sofaen med både Adam, Johanne og meg sittende ved siden av. Han sto og drakk av et glass vann. Og ikke vet jeg hva som skjedde, men plutselig snublet han, falt ned på gulvet og slo munnen inn i kanten på glasset.

Jeg tok situasjonen ganske rolig og løftet ham opp. Så så jeg at han blødde og tok ham med ut på kjøkkenet for å tørke ham. Så kom Adam løpende etter - med en liten tann i hånda! Da fikk jeg klump i magen, åndenød og vondt i hjertet. Gutten hylte, jeg prøvde å stoppe blødningen og roe ham ned, Adam prøvde å få fatt på legevakta/skadestuen (men hva var nummeret dit?) og Johanne løp rundt og ropte -Vi må til lægen.NU! Med det samme! Skrekkslagne og sjokkerte var vi vel alle sammen!

Men det roet seg jo litt. Blødningen stoppet ganske fort (litt is hjelper på så mangt). Nikolaj stoppet å gråte - ifølge legen var det ikke så smertefullt (hvertfall ikke for Nikolaj, tror ikke han vurderte smerten Adam og jeg opplevde). Og Johanne fikk forklart at man ikke vanligvis mister tenner av å drikke vann.

Så nå venter vi på time hos tannlegen og ser på lillegutt med sitt skjeve smil.

Det er en tøff liten ettåring vi har i huset!