I dag var det min hentedag, og jeg hadde ungene alene et par timer før Adam kom hjem. Det betyr at matlagning og middagshygge skulle gjøres som alenemor. Det trengtes en plan!
Johanne og jeg avtalte på hjemveien at hun skulle få leke med PlayMais (et naturlig hobbyprodukt for barn, med store, fargeglade "puffede mais", som man kan sette sammen ved hjelp av vann). Johanne fant PlayMais frem mens jeg plasserte Nikolaj ved bordet med resten av matpakka. Så skulle de være sysselsatt mens jeg lagde mat.
Så langt så godt. Det var bare det at å "leke med" PlayMais ikke hadde samme betydning for Johanne som for meg. Jeg hadde tenkt at hun kunne sitte og være kreativ mens jeg holdt på på kjøkkenet og kom med engasjerte og oppmuntrende tilrop. Men nei. Jeg skulle hjelpe til. Og å "hjelpe til" i den unge dames forstand betyr at jeg gjør alt mens hun sitter ved siden av og synger. Da var det ikke så lett å få laget noe mat.
I tillegg ble Nikolaj jo mer interessert i Johannes hobbysaker enn i sin egen mat. Det betyr ikke at han ikke var sulten. Han krabbet opp på bordet, smøg seg inn mellom tallerkenr og glass, og forsynte seg med PlayMais i alle regnbuens farger. Det er riktignok et naturprodukt, og de er fargesatt med matfarger, men jeg tror ikke det er meningen at de skal brukes som mellommåltid. Da mor forsøkte å få maisen ut av munnen på ham satt han i et vræl. Hvordan kunne jeg være så slem?
Ny taktikk. Jeg tok nå begge ungene med på kjøkkenet for å være med på matlagingen. Johanne får være med å lage fiskekaker/fiskefrikadeller (så får hun jo også "eierskap" til maten, og vil spise mer av det som er sunt, sier ekspertene). Nikolaj sitter på dette tidspunkt glad og fornøyd å gumler på rå ingefær. Johanne får lagt 3 fiskekaker på pannen - VRÆÆL. Hun kom bort i stekepanna. Det gjør selvfølgelig vondt. Vi får gitt umiddelbar førstehjelp med kaldt vann, men det er nå ikke mulig å få henne til å stå selv lenger. Hun skal sitte på min arm.
Fiskekakene må snus i panna, og jeg prøver iherdig å takle dette best mulig med en treåring på armen. Jeg får etterhvert en god teknikk og får manøvrert Johanne over på venstre hofte, så jeg får høyre arm fri til stekespaden. Nikolaj har nå fått kommet seg opp på en skammel og ser på matlagningen i farlig nærhet til den varme panna. Han strekker ut armen. Jeg skyter ut høyre hofte for å stoppe ham i tilløpet, svinger deretter hoften elegant tilbake til venster hofteknekk for å fange opp Johanne som har hengt i fri luft fra min venstre arm.
Og sånn fortsatte vi. Fiskekakene ble ferdige. Ingen flere fingre ble brent, og jeg fikk trent opp en hoftesving som en middels god rumbadanser.
Det kaller jeg matlagning for viderekomne!
