Sykdom passer aldri

Har en monsteruke på jobben. Vi holder på med en total oppdatering av alt IT-utstyret vårt, og jeg er ansvarlig for prosessen. Jeg har assistanse fra hovedkontoret, og alt må bli ferdig innenfor en tidsplan. Resultat: laaaange arbeidsdager. Veeeldig lange arbeidsdager. Vi snakker 08.00 til 22.00. For meg som bruker å gå 15.30 for å nå å hente i barnehagen er dette en kjempeovergang.

Natt til onsdag sov Nikolaj veldig dårlig, og i løpet av natten kjente jeg at den lille kroppen begynte å bli varm. Det lovet ikke godt. Klokken 06.00 ringte vekkerklokka, og Adam og jeg hadde tenkt å starte en hektisk arbeidsdag, hvor begge ungene skulle være avlevert litt over 7 (det har vi aldri prøvd før), og så skulle jeg jobbe videre til langt på kveld.

Men det satte lille Nikolaj en stopper for. Med 38.5 i feber var det ikke snakk om å sende ham i barnehagen. Og hvem ringer man når man har behov for barnevakt kl 06.25 om morgenen? Vi begynte med farmor, men selv om hun stadig snakker om hvor tidlig hun våkner om morgenen var hun altså ikke å få tak i denne morgenen.

Men så er vi så heldige å ha venner som er småbarnsforeldre. Fordelen med småbarnsforeldre er at de som oftest er tidlig oppe. Vi tok sjansen. Og heldigvis fikk vi napp! En av Johannes venninners far hadde noen ledige timer på formiddagen. Han sendte egne barn i barnehagen og kom deretter hjem til oss for å passe Nikolaj. TAKK TORBEN! Du er en engelJ

Adam hadde slengt seg i bilen og kom tidlig på jobb, og kunne komme seg hjem igjen til å avløse barnevakten før lunsj. Jeg ble en time forsinket, men fikk ellers gjennomført min maraton-dag på jobben, og var ikke hjemme før 22.30. Johanne kom seg i barnehagen og fikk lekt og hygget seg. Og Nikolaj fikk være hjemme i vante omgivelser og pleiet forkjølelsen – kyndig passet av henholdsvis barnevakt og pappa.

Det passer ALDRI med sykdom – men noen dager passer det altså dårligere enn andre. Heldigvis hadde vi noen som kunne trå til og hjelpe i dag. Det setter jeg veldig stor pris på.

Så er det bare om å gjøre å finne løsninger for resten av min monsteruke…

Sengeakrobatikk

Det har tidligere vært ganske enkelt å legge Nikolaj om kvelden. Det har vært å ta på ham pysj, pusse tenner, synge en sang, gå ut og lukke døren. Etter kortere eller lengre tid har han sovnet av seg selv.

Men for et par uker siden skjedde det store endringer. Han hadde en kveld han slett ikke ville sove (han hadde sikkert fått i seg for mye sukker). Jeg var hjemme alene med ungene, så planen var å legge Nikolaj mens Johanne så litt tv. Det gikk ikke. Så prøvde jeg å legge begge to sammen i vår seng (da kunne jeg jo med god samvittighet sovne sammen med dem og ta en velfortjent tidlig kveld). Det gikk heller ikke. Det vil si, Johanne sovnet med det samme, men Nikolaj danset fandango og sang og var ytterst utilfreds med at den sovende Johanne ikke ville være med å leke. Vi måtte evakuere soverommet.

Tilbake på Nikolajs rom prøvde jeg nok en gang å få ham til å sove. Det ble sunget, bysset, hysjet og brukt alle andre knep uten suksess. Så måtte vi over til hardere skyts, og Nikolaj ble lagt hylende i seng mens jeg forlot rommet, en meget effektiv taktikk vil noen mene.

Det var da vi fikk den store omveltningen på legge-fronten.

Jeg hørte noen nye merkelige lyder fra barnerommet og gikk inn. Der hang Nikolaj og dinglet over sengekanten med ca en halv meter ned til gulvet. Han kunne hverken komme opp eller ned, og ville i hvert fall ikke tilbake i sengen. Jeg prøvde å legge ham igjen, men det gikk ikke mange sekunder før han igjen slang benet over sengegjerdet, satt seg opp og begynte noen imponerende akrobatiske øvelser for å komme seg ned. Hadde jeg latt ham være i fred tror jeg helt sikkert han hadde utviklet en god teknikk for å gå på line og lært et elegant nedslag etter en saltomortale ned fra sengen.

Så lenge ville jeg ikke vente. Tok ikke sjansen på at gutten kunne slå seg halvt i hjel på vei ut av sengen, så her måtte vi finne på nye metoder. Klokken ble halv tolv før han sovnet den kvelden. Halvt på en madrass, halvt på gulvet.  Men uten sjanse for å falle og slå seg nevneverdig.

Men selv om gutten endelig sovnet den første kvelden sto vi jo overfor et nytt problem.  Vi kunne ikke la ham sove alene i en seng hvor han kan klatre ut og slå seg. Resultatet ble at sengen ble stilt om så han selv kan krabbe ut og inn som han ønsker. Det løser jo problemet med eventuelle fall og skader – men ikke problemet med å få gutten til å sove. For nå hopper han gjerne ut ved første mulighet, og kommer smilende ut i gangen, men smukken i munnen, dynen hengende på slep og en tøykanin under armen. Han er utrolig vakker (noe som kan formilde de fleste omstendigheter), men ikke særlig samarbeidsvillig når det gjelder mors og fars forventninger om voksentid på kvelden.

Så vi har startet på nytt i prosessen med å innarbeide sengevaner. Det synges, strykes klappes og hygges i lange baner for å få ham til å sovne. Når det ikke hjelper kommanderes det, ropes og lukkes dører. Heller ikke særlig effektivt. Men etter et par uker tror jeg nå vi har begynt å få til et system. Det tar fortsatt tid, men lar man døren stå åpen, lyse være slukket og ellers beveger seg lydløst rundt i nærheten av soverommet, hender det han sovner av seg selv. Så håper vi bare det ikke tar alt for lang tid før vi igjen kan legge ham, forlate rommet og deretter få ro fram til neste morgen.

Og vi håper forøvrig det er mange år til temaet sengeakrobatikk blir tatt opp igjen.