torsdag 13. september 2012

Dobbeltseng for 4

I går ville Johanne gjerne sove i vår seng. Det var SÅ lenge siden hun hadde fått lov til det, mente hun. Jeg så ikke umiddelbart noen grunn til å si nei til det. Vi har en stor seng, så det skulle vel være plass til en sovende prinsesse i midten.

Det kan godt være Johanne ligner en prinsesse, men noen Snøhvit som ligger stille i glasskisten er hun ikke. Hun snur og vennner på seg, roterer rundt og slår ut med velrettede slag og spark innimellom. Heldigvis var hun mest over på Adams side for en gangs skyld, så jeg sov forholdsvis godt.

Frem til kl 01.22. Da hørte jeg noen som kom tassende. Nikolaj ville tydeligvis heller ikke ligge i sin egen seng, når alle vi andre hygget oss i dobbeltsengen. Det var bare å trekke seg lenger inn mot midten (og en roterende Johanne) og løfte Nikolaj opp i dobbeltsengen - som forøvrig ikke føltes så stor lenger.

Nikolaj er et barn som trenger faste rammer når han sover. Sprinkelsengen er et fint sted med tydelige avgrensinger hele veien rundt. Han snor seg nemlig rundt stort sett hele tiden, og sover best når han ligger klemt opp i et hjørnet med dynen presset opp mot ansiktet. Det er litt vanskelig å få til i en dobbeltseng. Også selv om vi ligger fire i den. Den eneste faste rammen i nærheten var meg, og det forstod Nikolaj å utnytte. Han la seg med ryggen inntil meg (egentlig ganske hyggelig) vred seg rundt med hode inn i magen på meg (ikke fullt så behagelig) og med føttene opp i nesa på meg (noe som gjorde direkte vondt, faktisk). Til sist fant han roen når han presset bakhodet ned mellom halsen og brystbenet mitt. Den stillingen gjorde det litt vanskelig for meg å puste - men det kan selvfølgelig også være en god teknikk for å sovne (inn).

På et tidspunkt rullet Nikolaj ut av senga. Det var da jeg fant ut jeg nok ikke sov så tungt, for i liggende tilstand og med lukkede øyne skøyt en arme ut i rekordfart og fanget ham midt i fallet. Jada, man er da sertifisert småbarnsmor!

Endte med å snu meg rundt i senga og ligge med hodet i fotenden. De er jo tross alt ikke så lange sånne småbarn, så mens de kavet rundt i hodeenden filk jeg noen timers søvn. Men innrømmer at det nesten var godt når klokka ringte, selv om jeg hadde fått litt for få timer på øyet. Følte meg liksom mørbanka nok for en natt.

torsdag 6. september 2012

Danseskole -2. forsøk

Så Var det tid for danseskole igjen. Vi hadde snakket om det i løpet av uken, og det virket ikke som om Johanne så tilbake på forrige ukes heller anstrengte start som noen større fiasko. Vi hadde snakket om hvilken musikk som ble brukt, og vi hadde øvd oss på noen av dansene som vi husket.

Så, hvordan gikk det 2.gang? Tja. Hun gråt ikke. Hvis det er et mål å vurdere suksess etter. Til gjengjeld var moren gråten nær... I det vi hadde fåt dansekjolen på og var på vei inn i gymsalen proklamerte nemlig Johanne høyt og tydelig: Jeg vil ikke danse i dag! Jeg vil heller starte på gymnastikk sammen med venninnene mine!

Og så stod hun ved det. Hun ville kun gå ut på gulvet hvis jeg var med. Så der sto vi alle tre: moren som prøvde å smile oppmuntrende mens hun ønsket seg langt vekk, 2-årige Nikolaj som var en meget disiplinert danseskoleelev og Johanne som løp rundt og prøvde å gjøre gymnastikkøvelser hun har lært av venninnene.

Så det skulle altså ikke gå mer enn fire år og 5 måneder før jeg ble en sånn mamma. En sånn som alle psykologer advarer mot og oppdragelseseksperter beskriver som den store fare for barnas utvikling: En mamma som overfører sine egne drømmer og aspirasjoner på barna uten å ta hensyn til barnets egne ønsker!

Og jeg som bare trodde Johanne ville synes det var gøy gå på danseskolen...