Gjensynsglede

Norge er et lite land. Dermed er det lett å møte noen man kjenner. Så også på vår Norgestur. Jeg kjørte inn i Bergen for første gang på 8 år, og i det vi parkerer bilen ved hotellet ser jeg en gammel studiekammerat som jeg ikke har sett på ca like lenge. Så morsomt! Jeg pakket med meg det jeg skulle ha fra bilen og tok Johanne i hånda og gikk bort å hilste på. Det var hyggelig! Jeg var ett stort smil. Jeg syns det var så godt å komme tilbake til en fin by, det var spennende å ha med familien på reise, og det var morsomt å treffe gamle kjente.

Studiekammeraten min var ferdigutdannet siviløkonom, og satt i fin dress og kule solbriller. Han tok seg et glass vin på en av Bergens hotteste uterestauranter og nøt finværet som for en gangs skyld preget byen. Han smilte lurt, men jeg tenkte ikke videre over det. Fortalte bare litt om familien, vår store ferietur og om livet generelt. Men samtalen ble ganske kort, for jeg måtte inn på hotellet og få sjekket oss inn.

Vel inne i hotellets heis på vei opp på rommet så  jeg meg selv i speilet (ikke så lett å la vær i et lite rom som er dekket fra gulv til tak med speil på 3 av 4 vegger). Der sto jeg med noe som så ut som et hysterisk smil - og jeg som bare følte meg glad og fornøyd. Jeg så sliten og dratt ut etter 10 timer i bil med barn (uten at DVD-spilleren fungerte). Håret sto til alle kanter. Jeg var knallrød i kinnene etter å ha stresset med å finne veien til hotellet gjennom alle Bergens enveiskjøringer og veiarbeider. Jeg var nedlesset av bagger, vesker, kofferter og med en utålmodig 3-åring i hånda. Og midt oppå hodet hadde jeg en stor, rosa spenne med 3 gule blomster som Johanne hadde pyntet meg med (og som jeg hadde glemt alt om).

Følte plutselig det ikke var så mye å smile over lenger.

Gjensynsglede? Jada, Rune lo sikkert godt etter å ha sett meg....

Dansker på fjelltur

Vi hadde tenkt oss på en liten fjelltur sammen med mamma når vi var på besøk. Ville gjerne høyt opp, men kunne jo ikke gå så veldig langt med Johanne, og Nikolaj skulle sitte i bæremeis så det kunne ikke være for vanskelig å gå. Mamma visste om et fint fjell i nærheten, hvor man kunne kjøre opp det meste, og så gå en liten tur opp i fjellheimen.

Selv om snøen hadde smeltet for lenge siden nede i vestlandsbygdene var det ikke likedan oppe på fjelltoppene.  Ofte kan det være litt pinlig å kjøre med danske bilskilter over fjell i Norge - medbilistene går liksom umiddelbart ut fra at man ikke vet hva man holder på med når man kjører litt i høyden. Men denne dagen var jeg faktisk glad for å at vi kunne skjule oss bak å være "dumme dansker". Veien stoppet nemlig plutselig i en massiv vegg av sne, og det var ingen snumuligheter. Jeg måtte derfor rygge nedover. Det var snakk om en liten bratt fjellvei! Vel nede på nærmeste parkeringsplass sto alle de norske bilene godt parkert med eierene vel plassert i sine hytter. De lurte nok på hva vi skulle opp i snømassene å gjøre...

Så måtte vi prøve å gå litt tur mellom hyttene istedenfor, og se om vi kunne komme oss opp i høyden derfra. Johanne ville gjerne helt opp på en fjelltopp - men det ble nok en litt for lang tur. Men området var vakkert, og vi tok benene fatt og ville nyte det flotte fjellandskapet. Vi stoppet etter noen få meter for å ta et bilde av Adam og ungene. De sto på en liten snøskavl med noen flotte fjell i bakgrunnen - og så lå de plutselig på ryggen alle tre. Adam hadde trådt gjennom den råtne snøen og ned i en liten vårbekk.


Danske på fjelltur (på vei ned igjen, hvertfall)

Mamma og jeg knakk sammen i latter. Det var liksom for utrolig det hele. Ungene kom seg fint over sjokket. Men Adam satt fast med en våt fot langt nede i snøen. Han måtte løftes ut. Og med kliss våt sko og iskalde føtter var det ikke stort annet å gjøre enn å gå tilbake til bilen. Den med danske bilskilt.

Etter knappe 10 minutter måtte dansken ned fra fjellet. Men vi med norsk blod i årene holdt det gående litt lenger. Så mødtes vi til lunsj/frokost litt senere. Frokost er jo dansker gode til:-)



Nordmenn på fjelltur (med noe fotoskeptiske barn)

Pushy Mums Bergen

Jeg har tidligere skrevet at jeg føler meg i nogenlunde god form. Mange turer med barnevognen er noe av årsaken. Etter en tur til Bergen trekker jeg alle tidligere utsagn tilbake! Der er det rett og slett sport for småbarnsmødre å gå tur OPP Fløyen med barnevogn! Jeg bøyer meg i støvet.

For de som ikke er så kjent er Fløyfjellet et 399 meter høyt fjell midt i Bergen-by. Når jeg bodde i Bergen gikk jeg mye tur på Fløyen, men var ingen stor fan av å gå oppover. Nedover, derimot, er en fin tur. Under vårt Bergensbesøk tok jeg familien med på Fløybanen opp på fjellet (sammen med alle de andre turistene), og hadde beregnet å gå ned som jeg gjorde i mine studiedager. Vi hadde Nikolaj i bæremeis og Johanne skulle gå - mente Adam og jeg hvertfall. Men det endte med at Adam og jeg gikk ned fra fjellet med hvert vårt barn på ryggen, dirrende lår og ømme legger. En sjokkopplevelse for kroppen - men en fin tur likevel.



Bergen sett fra Fløyfjellet - så er det bare å komme seg ned

Under denne turen møtte vi altså flere mødre som gikk (og løp) oppover med barnevogner. Respekt! Jeg var jo utslitt etter turen NEDover. Og det var jo uten barnevogn! I tillegg så de jo friske og opplagte ut, og så ut som om de nøt turen. Utsikten er absolutt noe å nyte, men turen oppover er altså ikke min kopp te. Og Fløyen er altså ikke et spesielt høyt fjell. Tenker det nok er flere steder i Norge småbarnsmødre har samme hobby med enda barskere naturutfordringer. Det er ikke like lett i Danmark.

Mine Pushy Mum turer blir liksom ikke så imponerende etter dette. Uansett hvor mange veibumper det er på veiene jeg går blir det jo ikke mye motbakke. Litt intervalltrening kanskje, hvis jeg legger godviljen til. Merker at jeg savner litt norsk natur etter sånne opplevelser. Det er jo flott å gå tur med utsikt.

På den annen side slipper jeg jo å gå så mye oppover her i Danmark. Det var jeg jo ikke så glad i når jeg bodde i Bergen likevel.

Morfars båt

Morfar har kjøpt ny (brukt) båt! Det var en stor overraskelse for oss når vi kom på besøk i påskeferien. Vi har alltid vært mye på vannet når vi er på nordvestlandet, men det bruker bestandig å være et eller annet som ikke er helt som det skal med båten. Men ikke denne gangen. Det var en perfekt familiebåt med mulighet for å fiske, sove, spise og nyte landskapet. Flott til små turer på fjorden, fisketurer, og langtur for å komme seg på shopping.

I tillegg viste været seg fra sin beste side. Da er det få steder som er vakrere. Høye, snedekte fjell i alle retninger. Strålende sol fra en skyfri himmel. Rolige tøff tøff lyder fra båten og bølgeskvulp langs ripa. Når samtidig flere generasjoner av familien kan være samlet og nyte dagen kan man ikke ha det stort bedre.

Nikolaj hadde fått ny redningsvest for anledning. Størrelse "under 15 kg". På en 8 måneder gammel gutt som veier knappe 11 kilo skulle det passe perfekt. Men Nikolaj er ingen vanlig liten gutt. Vesten satt så stramt at han nesten ikke fikk puste, han fikk ikke rørt hodet og så definitivt ikke spesielt fornøyd ut. Så vi måtte bytte litt rundt, så han fikk storesøsters vest i størrelse 10 til 20 kilo. Han var ikke strålende fornøyd med den heller, men det var hvertfall mulig å puste og røre seg litt. Siden det ikke så alt for komfortabelt ut prøvde jeg å muntre ham opp med en kjeks (barna må jo lære tidlig at alt blir bedre med litt mat). Men det viste seg å være et ondt triks. Korte barnearmer kombinert med gigantisk redningsvest tillater nemlig ikke kjeksspisning. Han prøvde og prøvde. Men armen var rett og slett ikke lang nok til å rekke rundt vesten og inn til munnen. Stakkars liten.

Heldigvis rokket bølgene og lydene han fort i søvn når vi var på båten. Og da var vesten faktisk ganske praktisk. Den var så stor at den fungerte som en liten stabilisator i seg selv. Så når han lå på ryggen og sov lå han helt stille og rolig, selv om bølgene rokket båten. Ikke så galt at det ikke er godt for noe.

Johanne synes det var kjempespennende å være på båt. Det var gøy å se på vannet, på naturen, på fiskene vi fikk fanget. Det var gøy å gjemme seg i kahytten og utforske alle de små hyllene, skuffene og hulrommene til å legge ting i. Og det var selvfølgelig stas å få komme i land og få is!

Men på litt lange turer kunne jo plassen bli litt liten, og da kunne det bli vanskelig å få energien helt ut av den lille kroppen. En dag satt vi og spiste lunsj. Et lite bord med fire voksne rundt, og ei lita jente i midten. Masse mat i små beholdere. Kopper som sto i små hull for ikke å velte over ende. Og noe godt til kaffen, som seg hør og bør. Men Johanne ville ikke spise! En kingsize softis inntatt like før lunsj sørget nok for det. Den førte nok også til ekstra liv i den lille kroppen. Men plassen rundt bordet ble jo ikke bedre for det. Johanne prøvde å krype bak mormor og morfar på den ene benken. Hun prøvde å klatre opp på ripa. Hun prøvde å sparke til bordet for å se om det nå virkelig ikke var mulig å velte koppene.

Heldigvis hadde vi lagt til ved en liten øy, så hun kunne settes i land og løpe litt fra seg. Det var jo gøy! Også for oss som satt ombord og fikk spist lunsjen vår med litt underholdning. Istedenfor å få spark i ryggen og kaffe på brødskiva.

Båten er hvertfall et hit. Vi gleder oss allerede til flere turer neste år.

Takk til kaptein Morfar!.

Hverdag igjen

Så var vår månedslange Norgestur over. Som den flittige leser har lagt merke til, har jeg dessverre ikke fått skrevet så mye som ønsket:-( Det ble for mange lange, opplevelsesrike dager uten tid, energi eller barnefri nok til å forfatte blogginnlegg om kveldene. Beklager! Men ideer til blogg skortet det ikke på. Når man opplever nye ting nesten hver dag kommer man jo lett over situasjoner som man godt kan spekulere litt over. Så det har jeg tenkt meg. Jeg vil rett og slett å skrive noen små tilbakeblikk fra ferien, og håper det går godt hjem hos leserne selv om det ikke blir real-time. Dere får ha meg unskyldt!

Men det får bli i morgen. I dag konsentrerer jeg meg om nuet - og hverdag som plutselig er over meg igjen.  Og like så godt som det var med ferie, familietid og nye opplevelser, like godt er det å være hjemme igjen i hverdagen. Müsli til frokost/morgenmad, rugbrød til lunsj/frokost og rikelig med grønnsaker til middagsmaten. Sove i sin egen seng (uten barna rett ved siden av). Og en nogenlunde normal døngrytme for store og små. Herlig!

Men helt normal hverdag er det jo ikke. Adam har også startet sin barsel, så vi er to som går og hygger oss her hjemme. Det vil jo si at jeg kan få gjennomført et gjøremål helt uten avbrytelser! Det har jeg altså ikke vært vant med de siste ti månedene. Jeg står mitt i gressklippingen og Nikolaj må ha ren bleie -AAAAdaaaaammmmm.....! Og så er det tatt hånd om! Uten at jeg må flytte meg en meter vekk fra gressklipperen. Trodde aldri jeg skulle bli så glad for å klippe gresset i fred.

Utfordringen blir jo så å få litt alenetid. Kan vel ikke snike meg til en middagslur eller lese en god bok mens Nikolaj sover, når Adam står og peser meg i nakken om at gangen skal males. Tror løsningen blir at vi må gjøre litt ting hver for oss, så vi ikke går hverandre helt på nervene. Dessuten skal det "dates" litt på babybio og cafe-turer med Nikolaj i barnevogn. Tror det skal bli veldig bra.

Må bare få tid til alt. Det er jo bare én måned igjen til jeg begynner på jobb!

Hjelp!

4 i 1

Nikolaj og Johanne kom over på egne rom i 4 måneders alder. Det fører jo til at jeg av og til må opp på natten - men jeg sover mye bedre når jeg ikke hører alle de små lydene de lager i søvne. Tror det er en mors lodd: et lite knyst fra en av podene, og jeg er lys våken. Og så er det ikke bare bare å sovne igjen. Så for å sikre alle parter en god nattesøvn - og at familien får en mor uten alt for stor søvnmangel - fungerer det best for oss om alle har hvert sitt rom.

Men nå som vi er på ferie har vi jo vært mye inlogeret på samme rom. Alle fire. Det blir mange nattelyder. Hikst, snøft, dype sukk og tung pust. Og (ja, det er faktisk mulig) Nikolaj som snorker. Lille kroppen. Innimellom har vi også delt seng. Litt vanskelig å sove søtt når man plutselig får en fot i magen, eller et slag i hodet fra en 3-åring i aktiv drømmesøvn. Her om dagen når jeg skulle legge Johanne fant hun ut at det beste stedet å sovne på var hvis hun lå på magen oppå meg. Panne mot panne. Nese mot nese. Og i et evigvarende kyss. Det var jo veldig hyggelig å kysses i søvn, men det var litt vanskelig å puste, litt vanskelig å heve brystkassa og ga ganske raskt en noe sammenklemt nese. Men hva gjør man ikke for at de søte små skal kunne sovne på fremmede steder?

Likevel. Selv om dette ikke er min foretrukne soveform hjemme, så har det jo sine gode sider. Hver kveld når jeg skal legge meg kommer jeg inn til to fantastisk vakre små vesner som ligger trygt i sine senger. Begge puster dypt og stille. Og lydene som kommer er egentlig beroligende og hjemmekoselig. Hvis jeg ikke får sove kan jeg høre på deres rytmiske og rolige pust. Eller se på deres uskyldige hvilende ansikter, og små kropper helt uten spenninger og uten noen bekymringer overhodet.

Så er det helt ok å sove 4 i 1 soverom likevel.

Hvertfall for en stund.