Gjensynsglede

Norge er et lite land. Dermed er det lett å møte noen man kjenner. Så også på vår Norgestur. Jeg kjørte inn i Bergen for første gang på 8 år, og i det vi parkerer bilen ved hotellet ser jeg en gammel studiekammerat som jeg ikke har sett på ca like lenge. Så morsomt! Jeg pakket med meg det jeg skulle ha fra bilen og tok Johanne i hånda og gikk bort å hilste på. Det var hyggelig! Jeg var ett stort smil. Jeg syns det var så godt å komme tilbake til en fin by, det var spennende å ha med familien på reise, og det var morsomt å treffe gamle kjente.

Studiekammeraten min var ferdigutdannet siviløkonom, og satt i fin dress og kule solbriller. Han tok seg et glass vin på en av Bergens hotteste uterestauranter og nøt finværet som for en gangs skyld preget byen. Han smilte lurt, men jeg tenkte ikke videre over det. Fortalte bare litt om familien, vår store ferietur og om livet generelt. Men samtalen ble ganske kort, for jeg måtte inn på hotellet og få sjekket oss inn.

Vel inne i hotellets heis på vei opp på rommet så  jeg meg selv i speilet (ikke så lett å la vær i et lite rom som er dekket fra gulv til tak med speil på 3 av 4 vegger). Der sto jeg med noe som så ut som et hysterisk smil - og jeg som bare følte meg glad og fornøyd. Jeg så sliten og dratt ut etter 10 timer i bil med barn (uten at DVD-spilleren fungerte). Håret sto til alle kanter. Jeg var knallrød i kinnene etter å ha stresset med å finne veien til hotellet gjennom alle Bergens enveiskjøringer og veiarbeider. Jeg var nedlesset av bagger, vesker, kofferter og med en utålmodig 3-åring i hånda. Og midt oppå hodet hadde jeg en stor, rosa spenne med 3 gule blomster som Johanne hadde pyntet meg med (og som jeg hadde glemt alt om).

Følte plutselig det ikke var så mye å smile over lenger.

Gjensynsglede? Jada, Rune lo sikkert godt etter å ha sett meg....