Shopping med overtrøtt 3-åring

I dag ble Johanne vekket av lillebror allerede 10 minutter før 06.00. Det er tidlig. En ting er den morgenfriske Nikolaj - han sover jo senere på dagen. Men for Johanne (og hennes foreldre) fører det jo til en laaang og ganske trøtt dag. Så også i dag.

Johanne var i strålende humør og lekte godt frem til lunsj i dag. Etter det skulle vi på shopping, og skulle kjøre en times tid i bil for å komme frem til senteret. Jeg hadde tenkt hun kunne hvile litt i bilen, for å rette litt på søvnbalansen, men det hadde den unge frøkenen ikke tenkt. Istedenfor trakk hun seg opp og ble mer og mer vilter. Hun ble ikke i dårlig humør, men det var selvfølgelig kjedelig å sitte stille, og hun ville aktiveres på alle mulige måter der hun satt fastspent i setet sitt.

Og det høye humøret bare fortsatte. Hun løp gjennom alle butikkene. Ville se på alle ting i alle hyller. Og ville klatre opp på alle hyller, trapper og utstillingsmontre. Vi stoppet ved alle lekehjørner vi fant i handlesenterets cafeer. Vi gikk innom alle lekebutikker og lot henne leke med det hun ville. Og hun fikk ta rulletrappen opp og ned og opp og ned. Men likevel var det det masse krutt i den lille kroppen.

Vanligvis er Johanne veldig fin å ha med på handletur. Hun er interessert i det som foregår rundt henne, men hører på det som blir sagt. Men i dag var hun rett og slett for trøtt - eller overtrøtt. Hun hadde ikke kontroll på seg selv, og ville bare mer, mer, mer av alt. Derfor ble det morsomste hun kunne finne på i dag å stikke av. Det er noe hun  ikke får lov til, og ikke bruker å gjøre. Men i dag løp hun av gårde så snart hun fikk sjansen. Adam prøvde å irettesette henne flere ganger, men fikk med en gang til svar: - Unskyld far! Og når hun skjønte at hun hadde strukket det litt langt og det ikke holdt lenger: -Undskyld far. Jeg elsker deg, far!

Vi avsluttet dagen med å spise middag på restaurant. Ikke så lett å spise middag når du har så mange lopper i kroppen. Restauranten viste seg å ha en "lekeborg" som vi fikk sitte ved siden av. Egentlig fint, for så fikk hvertfall vi andre spist. Men det ble ekstra vanskelig å konsentrere seg om maten når man hørte lyden fra Postman Pat og Pingu konstant i bakgrunnen.  Da hjalp det ikke om det sto pizza og brus på menyen.

Men vi kom oss helskinnet gjennom dagen. Selv om hun prøvde å stikke av fikk vi Johanne med oss hjem igjen. Vi fikk til og med kjøpt en sommerhatt med jordbær på (som var målet for turen)  i den siste butikken vi besøkte. Bilturen hjemover startet som veien til. Med fortsatt høy stemning og vansker med å sitte stille. Men så foreslo jeg at vi kunne høre litt barnemusikk og at hun kunne hvile seg litt. Vi startet med "bamses fødselsdag" og hun sang med av full hals. Men mitt i 3 vers ble det plutselig stille på baksetet. Da kolapset den overtrøtte lille kroppen.

Så nå kyrsser vi fingre for at hun sover litt lenger i morgen!

Siste barselsdag alene

I dag har jeg siste dag alene på barsel. Fra i morgen starter Adam ferie og barsel, og vi skal tilbringe en god stund hjemme sammen. Det blir hyggelig. Først skal vi på ferie, og deretter har vi planer om å pusse opp litt i huset. Kanskje vi kan bo litt i sommerhuset og utforske København og omegn litt mer. Tror det skal bli en hyggelig familietid.

Det er også litt merkelig at barselen min begynner å nærme seg slutten. Jeg begynner ikke å jobbe før i juni, men likevel er jo første epoke i tilværelsen som tobarnsmor over. Nå blir det ikke flere dager hvor Nikolaj og jeg bare ruller rundt på gulvet, leker, spiser, sover og koser oss.  Ikke flere dager hvor jeg sniker meg til kebab til lunsj, mens jeg fortsatt påstår for Adam at jeg lever sunt. Ikke flere dager hvor jeg bråbestemmer meg for å gå på babybio eller venninnebesøk - nå skal det jo planlegges!

Dette betyr jo også at det snart er tid for meg å begynne på jobb. Det er faktisk bare en måned igjen av min barsel når vi kommer tilbake fra ferie. Det er SKUMMELT! Lille gutten min begynner å bli STOR!  Vi har fått barnehage-plass til ham også. Han begynner ikke før etter sommeren (han skal kose seg litt alene med pappa først) men likevel er det jo plutselig blitt noe veldig konkret. Han skal ut og klare seg alene i den store verden! Godt han har en stor, flink storesøster sammen med seg.

Jeg synes det var helt forferdelig da Johanne begynte i barnehagen. Det var greit nok de første ukene når Adam var hjemme og fulgte henne. Men da Adam også begynte å jobbe og vi skulle bytte på å hente og levere holdt jeg på å falle fra hverandre. Jeg gjorde meg ferdig på jobb til å kunne løpe ut døren nøyaktig når arbeidsdagen var slutt. Jeg løp til bussen. Hyperventilerte over forsinkelser og kom til barnehagen med svett panne, høy puls og bankende hjerte. Bare for å oppdage at Johanne jo hadde det strålende! Etter den første uka var jeg helt på gråten og var klar for å slutte på jobben. Jeg synes det var helt grusomt. Men heldigvis ble jeg jo vant til det etterhvert. Jeg fortsatte med å gå til tiden, men sluttet å løpe til bussen. Jeg visste jo at Johanne hadde det bra. Jeg måtte bare venne meg til at det var noen andre enn oss foreldre som fikk gleden av å være sammen med henne hele dagen.

Lurer på hvordan det blir når Nikolaj starter. Enten blir det enda verre - det er jo to barn jeg ikke kan få vært sammen med. Får se om jeg klarer å løpe dobbelt så fort til bussen. Ellers går det mye bedre. Jeg vet jo at Johanne har det bra, det kommer sikkert Nikolaj til å få også. Så får jeg bare krysse fingre for at togene ikke blir alt for forsinket til høsten.

Men heldigvis er det litt tid til. Først skal jeg hygge meg på barsel sammen med Adam - og gleder meg til masse familietid i ukene som kommer.

Den store Norgesturen

Nå er det snart påske. I år er den starten på at Adams barsel og ferie, så vi benytter anledningen til å ta Den store Norgesturen. En liten tur rundt i Norge (og Danmark, faktisk) for å se nye steder og hilse på gamle venner.

Mange bruker barselen sin på jordomseilinger eller reiser til eksotiske steder. Det ble det ikke noe av for oss. For det første har vi jo familie og venner spredt i to land, så vi synes det var hyggelig å benytte anledningen til å besøke dem istedenfor. I tillegg har vi kjøpt hus ganske nylig, så pengepungen rekker ikke til de helt store utskeielser. Nå er vel ikke Norge og Danmark er de mest opplagt feriestedene hvis man skal spare penger, men anyway... Vi bruker å besøke foreldrene mine på nordvestlandet i påska. Det gjør vi i år også, men siden vi har masse tid utvider det med å kjøre rundt i landet. Vi får et stopp i Bergen, Oslo og Kristiansand før vi kjører gjennom Jylland på hjemveien. Vi får med oss en tvillingebarnedåp, Kardemomme by og Lalandia på veien. Tror det blir noe for enhver smak. Gleder meg veldig til å vise Adam Bergen hvor jeg studerte en gang for lenge siden. Og vi skal treffe kjente med barn på samme alder som våre, så ungene får litt stimuli. Og så stopper vi jo ved noen gode barneaktiviteter underveis. Jeg gleder meg!

Selv om dette jo er en hyggetur er det noe stress forbundet med den. Det er noe med hverdagens rutine som tross alt får dagene til å henge nogenlunde sammen, og som gir en stressa småbarnsmor noen pustehull innimellom. På ferie er det ingen rutine! Etter juleferien i fjor var jeg utslitt! Det var jo veldig hyggelig, og alle er veldig flinke til å hjelpe til med ungene, men dagene blir uansett ikke som de pleier. Det blir forskyvninger i sovetider og mattider. Mange nye og spennende opplevelser kan gjøre ungene slitne - og dertil gretne - og det føles som om alt henger mer på meg. Kanskje er det bare jeg som oppfatter det sånn, og derfor går alt for mye opp i hva ungene gjør. Men det er nå sånn jeg er skrudd sammen. Under juleferien ville Johanne for eksempel ikke sove der det var planlagt, så hun endte med å sove sammen med Nikolaj og meg. En roterende 2 åring og en ammende baby er ikke akkurat fremmende for nattesøvnen! Og så våknet Nikolaj gjerne rundt kl 06.00. Når han var klar til å sove igjen rundt 8.00-8.30 våknet Johanne og ville ha frokost/morgenmad. I tillegg skal jo ungene aktiveres hele dagen - ingen god barnehage med masse kjente lekekammerater å ty til.

I tillegg skal vi kjøre mye bil. Det er en av utfordringene med Norgesferie. Kan godt være vi synes det er spektakulær natur rundt oss, men hvis ikke Johanne får lov til å løpe rundt i den, tror jeg hun er ganske likeglad. Så vi forbereder oss med masse barnemusikk, frukt og drikke i store mengder (må bare huske at Johanne ikke bruker bleie lenger!!!), hobbybøker og eventyrbøker - og DVD-spiller! (Yes, vi har fått oss en! Fungerer genialt når man skal på langtur). Sist vi skulle kjøre langt i Norge gikk det faktisk ganske bra med denne utrustningen, så vi håper det funker igjen.

Et annet stressmoment er pakking. Det er vanskelig for enhver å pakke for et par uker på nordvestlandet. Man trenger ALT. Vi kommer helt sikkert til å få regn. Ganske sansynlig noe snø og frost. Det er stor sjanse for masse vind. Mulighet for tåke og intetsigende gråværsdager. Og forhåpentlig noen flotte solskinnsdager. Og så skal vi jo ha pent tøy til barnedåp. Vanntett tøy til fisketur. Badetøy til besøk i badeland. Og joggedresser og raggsokker til kryssord og påskekrim.

I tillegg trengs det jo en del ting når man drar på tur med barn. Det blir ikke mindre av å skulle være vekk i nesten fire uker. Vi trenger skiftetøy i store mengder. Regntøy, bobledresser og vårjakker. Vinterstøvler, gummistøvler, vårsko og pensko. Redningsvester. Hakesmekker, reisebabystol og reiseseng. Stellesaker og våtservietter. Babymat og tallerkener, skjeer og flasker. DVD'er, bøker og leker. Bæremeis og paraplytrille til å komme oss rundt med. Og Voksi-pose og dyne for å sove godt. Og så litt til Adam og meg, selvfølgelig. Godt vi har en Citroen Berlingo med masse plass!

Skal prøve å få skrevet litt underveis. Får sikkert masse inspirasjon og gode historier på tur. Men hvis ikke det kommer nye innlegg, så frykt ikke. Det betyr bare at jeg er travelt opptatt med å hygge meg med familien

Sov søtt, lille venn

Johanne er god til å sove. Vi trengte litt tid på å venne henne til å sovne selv når hun var liten. Men etter at vi fant en god døgnrytme for henne sover hun stort sett fra 19 til 07 uten å våkne. Og hun sover søtt!

Men får hun derimot søtt før hun skal sove...Da er det ikke så lett å være den som skal legge henne. Tror ikke det er så lett å være Johanne heller, faktisk.

På fredag hadde vi besøk, og det ble litt sen middag og et glass cola til maten. Og så is og kake til dessert. Det er mange små barn som ikke liker brus/sodavann, men Johanne er ikke en av dem. Vi prøvde å holde henne vekk fra godteri/slik, kaker og brus til hun var to år gammel. Men kan ikke si jeg ble særlig overrasket over reaksjonen hennes første gang hun fikk sneket seg til et glass cola i en bursdag: hun elsket det! Og siden Adam og jeg også er store fans av den alt for søte drikken, har hun dessverre til stadighet tilgang til den.

Men vi prøver å begrense oss. Det er bare i helgene, kun til mat, og det er snakk om et glass som serveres i små porsjoner utover hele måltidet. For Johanne, altså (det hadde sikkert vært bedre for Adam og meg også, men så disiplinerte er vi nok ikke). Men likevel kan vi altså merke en kjempeforskjell når det er leggetid. Alt sukker girer henne opp (jeg har av samme grunn begynt å gi henne lørdagsgodt midt på dagen, for å unngå for mye sukker rett før leggetid), men cola skrur henne opp noen ekstra hakk.

Fredag fikk hun være oppe litt lenger. Men rundt kl 20 spurte hun selv om hun kunne legge seg. Hun fikk på pysjamas, pusset tenner, gredd hår, tisset, lest godnatthistore - og så gikk det galt. Hun klarte ikke å ligge stille. Hun prøvde leeenge, men så var det bare for mye uro i kroppen. Hun klatrer ut av senga og kommer ned til oss. -det er bare fordi at jeg skal tisse. Opp og tiss. Så ti minutter senere -det er bare fordi at jeg skal ha noget melk. Nei, det får du ikke etter tannpuss. Du kan få vann. Ok, opp og drikke vann. Fem minutter senere -det er bare fordi jeg lurer på hvornår I skal i seng? Så snart du sover, opp i seng nå! og sånn fortsetter det og fortsetter det.

Vi hadde jo besøk, og hun kan jo høre gjestene fra sengen sin. Det gjør det jo ikke enklere når det allerede er vanskelig å sovne. Og når hun kom ned kunne hun jo se at det sto en skål med noen spennende på bordet. Hvorfor fikk ikke hun noe? Og så var det meningen at kusinene hennes som var på besøk skulle sove på rommet hennes. Madrassen lå klar, men kusinen hadde ikke lagt seg. Hvor ble hun av? Jeg må si jeg forstår det kan være vanskelig å sove da.

Men før kl 22 var det stille i huset. Kusinen lå på plass og skålen med det spennende var ryddet vekk. Men jenta klarte fortsatt ikke å sove! Jeg satt ved siden av henne og prøvde å massere henne litt for å få uroen ut av ben og armer. Det har fungert før, men ikke denne gangen. Hun lå på ryggen med bena oppover veggen. Hun lå på magen med rumpa i været. Hun lå på siden mens hun dunket et ben mot sengekanten. Det var ikke mulig å falle til ro. Vi prøvde å lese en ny bok for å få tankene over på noe annet, men hun klarte ikke å sitte stille og fikk ikke med seg noe av historien.

Til slutt kollapset hun. Klokka var over 22.30 og jeg lå ved siden av henne og holdt rundt henne. Hun lå fortsatt og sprellet med benene. Jeg tror hun sovnet med høyre ben hevet høyt i luften.

Så det var det, lille venn. Ikke mer søtt før du skal sove. Vi ønsker jo du skal sove søtt!

Pushy mum

I dag har Johanne vært hjemme fra barnehagen med øreverk. Men hun har vært feberfri og i god form, så vi har hatt en fin dag. Hun ville gjerne at vi skulle gå ut en tur og mate endene ved et nærliggende vann. Det synes jeg var en god ide. Sola skinte og temperaturen var fin, så det var bare å komme seg ut!

Siden hun tross alt ikke var helt frisk synes jeg det var litt risikabelt å begi meg ut i verden uten transportmidler.  Ikke veldig fristende å stå med Johanne på gå-ben og Nikolaj i barnevogn med en pose brødbider i hånda hvis hun plutselig skulle få veldig vondt i øret og nekte å gå et skritt mer. Så istedenfor å gå med den vanlige barnevogna og Johannnes ståbrett, fant jeg frem løpevogna med plass til to barn. Så kunne Johanne og Nikolaj sitte sammen i le for vinden. Og jeg slapp å skulle bære Johanne på armen samtidig med at jeg manøvrerte vognen hjemover. Been ther, done that! Nei takk, det står jeg over!

Så etter å ha pakket ungene inn i yttertøy (Johanne med ekstra ørevarmere, for anledningen), kledd vogna med skinnfell og tepper, og pakket ned brød til både barn og ender var vi klar til å dra avsted. Men så måtte jeg jo inrømme: Jeg kan jo ikke påstå at jeg prøver å leve sundt, for deretter å GÅ tur med en LØPEvogn. Det får være grenser for latskap! Så det var bare å finne treningstøyet frem og løpe ned til endene. Yup. Jeg har vært ordentlig pushy mum i dag!

Sannsynligvis et ganske latterlig skue. En helt utrent jogger. Knallrød i fjeset etter få meter. Uten styr på barnevognen (som oppførte seg ganske annerledes en min gode, gamle Simo-vogn). Men likevel. Jeg var trenende "mum" som "pushet" barnevog alt jeg kunne. Attpåtil med to unger oppi!

For de som ikke kjenner konseptet er pushy mum altså et treningsopplegg hvor man trener med barnevogner i parker eller skoger. Det arrangeres en del steder i København, men jeg har ikke kommet meg på noen treninger ennå. Men i dag fikk jeg altså prøvd litt for meg selv. Må nok betegnes som intervalltrening det jeg gjorde. Måtte jo stoppe for å se om ungene satt bra, om de hadde det for kaldt, om de hadde det for varmt, for å høre hva Johanne sa ... og for å trekke pusten litt innimellom.  Det var ikke så langt ned til endene heller, så det ble vel en drøy halvtimes tur. Men jeg ble god og varm, fikk litt puls, fikk frisk luft - og så fikk jo endene mat!

Syns jeg har vært flink til å holde meg i aktivitet mens jeg har vært på barsel. Går masse med barnevognen, og så er jo aktivitetsnivået høyt med en 3-åring i huset. I tillegg trener jeg litt med Nintendo Wii og går til jazzdans en gang i uka. Men det var ok å komme seg ut på en liten løpetur i dag også - selv om det gikk sakte, det var uvant med ny vogn og jeg ikke ante at jeg kunne få så høy puls så fort. Så kanskje jeg skulle ta meg sammen og melde meg til noen treningsøkter med pushy mums?

Nå som jeg har sagt det her, er det jo ikke så lett å komme seg unna;-)

Spise med Nikolaj

Det blir et salig rot hver gang Nikolaj spiser. Har forstått at det er ganske normalt - alderssvarende var uttrykket sundhedsplejersken brukte - men det er likevel utrolig hvor mye søl en sånn søt liten gutt kan lage.

Har prøvd å kartlegge litt hvordan det foregår. Ta f.eks. en helt vanlig lunsj, hvor han først får brødskive med leverpostei delt i små biter, etterfulgt av boghvede- og havregrøt med bjørnebær og dertil en kopp med vann.

Jeg legger den første  brødbiten foran ham på bordet, og han tar den selv opp med venster hånd og fører den opp til munnen. Her møter vi på første problem. Han har klemt brødbiten inn i hånden, og prøver å få hele hånden inn i munnen for å nå maten. På merkelig vis klarer han det, men han må ta høyre hånd til hjelp (hvordan det nå kan hjelpe med TO hender inni munnen). Han har dermed spist første bit, men brød og leverpostei er nå smurt godt inn i venstre hånd og på høyre hånds peke- og langefinger. Vet jeg godt kan gi ham maten rett inn i munnen, men han skal jo lære seg å spise selv. Dessuten er han veldig glad i å prøve selv innimellom, hvis ikke han får prøve kan han bli ganske så utålmodig. Men for at måltidet skal gå nogenlunde fremover mater jeg ham et par biter før han får prøve seg selv på neste. Han gumler i vei og bruker fingrene til å hjelpe brødet på rett vei innimellom. Det kommer flere og flere brødsmuler, leverpostei og godt med spytt rundt munnen etterhvert som måltidet skrider frem. På et tidspunkt klarer han faktisk å slurpe i seg brødet fra sin høyre hånd. Hvordan slurper man et brød? Jeg ser det, men jeg forstår det ikke. Det jeg derimot forstår er hvorfor jeg ser ut som jeg gjør etter at Nikolaj har spist - han legger nettop nå høyre hånd på min arm.

Gutten skal også ha litt å drikke. Jeg holder en liten kopp frem for ham, og han hjelper også selv med å holde koppen.  Han lener seg frem for å drikke, og får koppen over sin egen munn før vi begynner å helle, og får selvfølgelig vann utover smekk, genser, bukser og stol. Neste forsøk går bedre, vannnet kommer inn i munnen. Men behøver man egentlig å svelge vannet? Det er da mye morsommere å prate mens man har vann i munnen - pa pa pa pa pa. Vann og brødsmuler spruter utover gutt, bord og mor.

Så er det tid for grøt. Det er Nikolaj glad i, og en skje etter den andre slukes. Av og til bommer jeg på munnen og det blir grøt på kinnet - det er jo lett å tørke vekk. Men så vil Nikolaj puste og pruste litt, og det er jo gøy med masse grøt i munnen. Prrrrrprrrrprrr. Herlig, grøt utover hele gutten, bordet - og moren, igjen. Nikolaj vil gjerne være med å spise selv når det er grøt også. Han tar tak i skjeen og rister den kraftig i luften - grøtklatter på gulvet, stolen og i hodet. Så går han etter skåla. Han strekker sine små, grøtdekte fingre ut og klarer såvidt å lirke til seg tallerkenen mens jeg ser en annen vei. Og jeg som trodde jeg hadde satt den langt nok vekk. Han tviholder i skåla med høyre hånd mens han ivrig griper fatt i grøten med venstre. Det er jo noe med å skulle bli kjent med nye substanser, og å kjenne på det man skal spise....men jeg synes altså det blir litt for grisete. Jeg prøver å ta tallerkenen tilbake. Men det er lettere sagt enn gjort, gutten er sterk! Jeg hiver til og tilslutt slipper han - grøt spruter utover bordet.  Nikolaj prøver igjen å få fatt i tallerkenen, men får heller tak i mine bukser med sine grøtfingre. Så begynner han å bli trøtt. Han klør seg i øynene, ørene og i håret.

Ja, sånn gikk det til. En halvtimes måltid med to retter og et glass vann. Resultat: leverpostei rundt munnen, i hendene og på mammas arm. Vann pent spredt rundt hele spiseområdet. Grøt med skarpt farget bjørnebær på bordet, stolen, gulvet, hånd, øyne, ører, hår - og mor!

Og så en blid og fornøyd gutt! Tror jeg får finne frem en klut og vaske ham litt.

Hodet over vann - nesten hvertfall

Det har vært fart i Nikolaj en stund. Han har rullet seg rundt i verden, og i det siste har han også begynt å skubbe seg litt fremover. I den grad at vi nå har måttet finne frem alt sikkerhetsutstyret til hjemmet og nå føler oss buret inne. Men iløpet av helgen har han utviklet teknikken helt enormt. Si velkommen til Nikolaj i turbofart!

Han ligger normalt på magen og trekker seg selv fremover på høyre arm. Men nå har han også tatt venstre arm i bruk, så han crawler seg fremover gulvet. I tillegg har han begynt å løfte seg opp på armer og ben på en gang, så han står klar til å begynne å krabbe/kravle. Foreløpig står han bare å vugger frem og tilbake, men han bruker allerede teknikken til å få tak i ting som henger litt høyere oppe. Og til å krabbe inn i f.eks. hyller. Der har vi mye spennende å få tak i, har jeg skjønt.

En del av mine gamle rutiner begynner å fungere dårlig nå. Jeg har lenge synes det har vært vanskelig å stelle ham på stellebordet/puslebordet, fordi han umiddelbart ruller seg rundt og prøver å komme seg ned. Midt i prosessen står jeg gjerne med en full bleie i den ene hånden og holder Nikolaj i ankelen med den andre hånden, mens han stuper utfor bordet og jeg desperat prøver å få fatt i en vaskeklut for å få vekk de værste uhumskheter fra rumpestumpen hans før han kan legges over på et rent håndkle.

I dag skulle han og Johanne bade sammen. Det har vært så hyggelig etter at han lærte seg å sitte, for så kan de sitte sammen og plaske. Men nå ville han umiddelbart legge seg over på magen og krabbe i vannet. Når du ikke beveger deg høyere rundt i verden enn magen på et hengebuksvin, kan det by på visse problemer å plaske rundt i 30 cm vann. Så han stupte på magen og slukte vann, mens Johanne og jeg prøvde å holde ham over vannoverflaten. Noen med mer hell enn andre. Johanne synes nemlig fortsatt det er enklest å holde ham rundt halsen når hun skal løfte ham (har prøvd å si at hun må holde under armene, men det er det tydligvis lett å glemme). Så der kravlet min turbogutt rundt med øyne og munn full av vann og en sterk arm rundt halsen. På tide for supermor å gripe inn! Men jeg har jo vært sykemeldt, og skulle liksom ikke løfte! Ja, det måtte jo bare ses bort fra sykemeldingen min. Liten gutt under vann går nok foran en nyoperert mor. Opp med deg!

Men hva gjør Nikolaj? Smiler fra øre til øre, og vil ned i vannet igjen. Og fortsatt helst på magen! Så får Johanne også lyst til å svømme. Så da lå de begge to på magen og plasket i vannet. Den ene holdt hodet selv, mens den andre ble holdt oppe av mamma'n. Så fant Nikolaj ut at det var ganske spennende å ligge oppå storesøster. Da kunne jo jeg slippe taket mens ungene "lå i tog" i badekaret. Mye moro for liten og stor!

Pappa ble nødt til å ta over etter en stund. Jeg hadde rett og slett ikke sterke nok armer til å holde min lille gutt over vann. Så tok det ikke så lang tid før Nikolaj ble løftet opp. Litt enklere å krabbe rundt på badegulvet enn i badekaret, tross alt. Så får vi håpe han snart kommer seg helt opp på alle fire så han kan komme ned i badekaret igjen. Gutten må jo få bade! Spesielt nå som han har begynt å oppleve verden litt selv. Man blir møkkete av sånt:-)