Spise med Nikolaj

Det blir et salig rot hver gang Nikolaj spiser. Har forstått at det er ganske normalt - alderssvarende var uttrykket sundhedsplejersken brukte - men det er likevel utrolig hvor mye søl en sånn søt liten gutt kan lage.

Har prøvd å kartlegge litt hvordan det foregår. Ta f.eks. en helt vanlig lunsj, hvor han først får brødskive med leverpostei delt i små biter, etterfulgt av boghvede- og havregrøt med bjørnebær og dertil en kopp med vann.

Jeg legger den første  brødbiten foran ham på bordet, og han tar den selv opp med venster hånd og fører den opp til munnen. Her møter vi på første problem. Han har klemt brødbiten inn i hånden, og prøver å få hele hånden inn i munnen for å nå maten. På merkelig vis klarer han det, men han må ta høyre hånd til hjelp (hvordan det nå kan hjelpe med TO hender inni munnen). Han har dermed spist første bit, men brød og leverpostei er nå smurt godt inn i venstre hånd og på høyre hånds peke- og langefinger. Vet jeg godt kan gi ham maten rett inn i munnen, men han skal jo lære seg å spise selv. Dessuten er han veldig glad i å prøve selv innimellom, hvis ikke han får prøve kan han bli ganske så utålmodig. Men for at måltidet skal gå nogenlunde fremover mater jeg ham et par biter før han får prøve seg selv på neste. Han gumler i vei og bruker fingrene til å hjelpe brødet på rett vei innimellom. Det kommer flere og flere brødsmuler, leverpostei og godt med spytt rundt munnen etterhvert som måltidet skrider frem. På et tidspunkt klarer han faktisk å slurpe i seg brødet fra sin høyre hånd. Hvordan slurper man et brød? Jeg ser det, men jeg forstår det ikke. Det jeg derimot forstår er hvorfor jeg ser ut som jeg gjør etter at Nikolaj har spist - han legger nettop nå høyre hånd på min arm.

Gutten skal også ha litt å drikke. Jeg holder en liten kopp frem for ham, og han hjelper også selv med å holde koppen.  Han lener seg frem for å drikke, og får koppen over sin egen munn før vi begynner å helle, og får selvfølgelig vann utover smekk, genser, bukser og stol. Neste forsøk går bedre, vannnet kommer inn i munnen. Men behøver man egentlig å svelge vannet? Det er da mye morsommere å prate mens man har vann i munnen - pa pa pa pa pa. Vann og brødsmuler spruter utover gutt, bord og mor.

Så er det tid for grøt. Det er Nikolaj glad i, og en skje etter den andre slukes. Av og til bommer jeg på munnen og det blir grøt på kinnet - det er jo lett å tørke vekk. Men så vil Nikolaj puste og pruste litt, og det er jo gøy med masse grøt i munnen. Prrrrrprrrrprrr. Herlig, grøt utover hele gutten, bordet - og moren, igjen. Nikolaj vil gjerne være med å spise selv når det er grøt også. Han tar tak i skjeen og rister den kraftig i luften - grøtklatter på gulvet, stolen og i hodet. Så går han etter skåla. Han strekker sine små, grøtdekte fingre ut og klarer såvidt å lirke til seg tallerkenen mens jeg ser en annen vei. Og jeg som trodde jeg hadde satt den langt nok vekk. Han tviholder i skåla med høyre hånd mens han ivrig griper fatt i grøten med venstre. Det er jo noe med å skulle bli kjent med nye substanser, og å kjenne på det man skal spise....men jeg synes altså det blir litt for grisete. Jeg prøver å ta tallerkenen tilbake. Men det er lettere sagt enn gjort, gutten er sterk! Jeg hiver til og tilslutt slipper han - grøt spruter utover bordet.  Nikolaj prøver igjen å få fatt i tallerkenen, men får heller tak i mine bukser med sine grøtfingre. Så begynner han å bli trøtt. Han klør seg i øynene, ørene og i håret.

Ja, sånn gikk det til. En halvtimes måltid med to retter og et glass vann. Resultat: leverpostei rundt munnen, i hendene og på mammas arm. Vann pent spredt rundt hele spiseområdet. Grøt med skarpt farget bjørnebær på bordet, stolen, gulvet, hånd, øyne, ører, hår - og mor!

Og så en blid og fornøyd gutt! Tror jeg får finne frem en klut og vaske ham litt.