Lille, tøffe Nikolaj!

Nikolaj er en sånn liten tøffing som vi nok bør fikse klippekort til legevkta/skadestuen til med det samme. På ett eller annet vis klarer han å falle på uheldigste måte, og skader seg gang på gang. Den siste måneden har vært ekstrem.

Først ble vi ringt opp fra barnehagen om at han hadde falt og slått seg på leppa og kanskje burde syes. Vi synes ikke det så så ille ut og droppet turen til legen, så nå har han et fint og tydelig arr for livet på overleppa. Dagen etter fikk han et stort sår bak øret - og ingen vet helt hvordan det skjedde. Sist uke kom han hjem med stor kul i panna (ingen vet hvordan det skjedde heller). Fredag krasjet han med et bord like før jeg kom for å hente ham, så da hadde han et stort sår på underleppa, og blod utover bukse og genser da jeg kom for å hente ham.

Merker jeg blir litt irritert på barnehagen over at de ikke holder bedre øye med ham. På den annen side mistet han en tann da han var ett år. Da sto han helt rolig mellom Adam og meg. Så jeg skjønner jo at det kan være vanskelig å forhindre alle ulykker.

Nikolaj selv tar det med stor ro. Han gråter litt når det skjer. Ett nytt mantra har blitt "jeg falt ude lege" mens han peker på et arr eller en kul. Men ellers går han rundt med kul i panna, sår på underleppa, arr på overleppa, en tann fattigere og smiler som en sol.

Lille, tøffe Nikolaj!

Høst og tid for å finne frem det varme yttertøyet

Så har høstmørket virkelig senket seg over oss, og med det også kalde morgener, våte og vindfulle dager og varmt yttertøy. Masse varmt yttertøy.

Det fyller godt opp i vår trange gang, og i små garderobeskap i barnehagen. Men likevel er behovet der for vinteestøvler, sheroks, gummistøvler, tykke jakker, overtreksbukser, bobledresser, luer, votter og skjerf. Snart blir det også ekstra ullgensere, ull- eller fleecebukser, kuldekrem og tykkere hånd- og hodeplagg.

Det er litt av hvert å holde styr på. Alt skal merkes, impregneres, og vurderes i forhold til dagens værmelding. Skjønner godt det kan bli litt kaotisk i barnehagen når alle ungene skal ut. Det blir jo kaotisk bare vi fire skal ut av døren hjemme.

Akkurat nå er det litt ekstra vanskelig, for det er jo ikke helt bobledress-vær ennå. Men det er kaldt om morgenen, og det er kaldt hvis en skal på lang tur i skogen, eller leke i timesvis i skyggen. Så hva skal man ha på? Vi fant derfor frem dressene for første gang i år denne uken. Samt splitter nye (og vanvittig dyre, kan jeg tilføye) vinterstøvler.

I tillegg har vi selvfølgelig regntøy, ekstra varme bukser, gummistøvler og ullsokker liggende i barnehagen. Alltid beredt, er småbarnsforeldrenes motto:-) men uansett hvor forberedt man er, er det jo de voksne i barnehagen som må ta det avgjørende valget når det gjelder hva barna skal ha på seg. Det er de som vet hva slags aktiviteter de skal ut på, de kan se i kurver og hyller hva dlet kan velges i, og de ser hvordan været er ute akkurat nå.

Så må innrømme at jeg ble litt skuffet da jeg kom for å hente etter første dag i nytt vinterføre. Det hadde regnet hele dagen - noe som ikke umiddelbart var meldt på forhånd, været er veldig vekslende for tiden. I garderoben lå Johannes regntøy tørt og fint, akkurat som vi hadde lagt det.

Den nye bobledressen var gjennomvåt og innsmurt i søle. De nye skinnstøvlene med gulltrekk og lammeskinnsfor var like våte og like sølete.

Greit at det stilles krav til oss foreldre om merking av tøy og at det skal ligge årtidssvarende tøy i garderoben. Det får vi jo tutet ørene fulle med på et hvert foreldremøte!

Men det må jo være lov å stille krav til de voksne i barnehagen også. De kan også bruke hodet når de skal kle ungene i det skiftende høstværet!

Det ligger i hvert fall nok av tøy i kurven å velge mellom.

Hurra for Pappa'n vår!

Adam har akkurat hatt bursdag. Det var en hyggelig dag. Men bursdagsfeiringer har unektelig endret seg noe etter at vi fikk barn.

Jeg er vokst opp med frokost på senga til bursdager. Til hele familien. Men hvordan vekke noen med overraskelsesfrokost hvis hele huset allerede er våkne? Eller, hvordan få 4-åringen til å stemme i lystig sang hvis hun nekter å komme ut fra under dyna?

Årets største utfordring ble å få kjøpt gaver. Når skulle jeg få tid til det? Nikolaj har akkurat vært syk en uke, så vi har ikke vært mer utenfor dørene enn høyst nødvendig. Og i de få fritimer jeg har hatt har jeg prøvd å jobbe eller trene (ja, jeg har tatt det store skrittet og meldt meg inn i et treningssenter). Jeg endte med å måtte be Adam om en "friettermiddag" med en ganske innlysende unnskyldning. Da jeg kom hjem snek jeg meg rett ned i kjelleren for å legge vekk gavene før han kunne se dem.

På selve dagen sto jeg opp ved første ring fra vekkeklokka. Jeg fortet meg ned i kjelleren for å finne frem gavene. Der fant jeg ut at Adam hadde vært dagen før! Tror ikke han hadde sett gjennom hva jeg hadde kjøpt, men han har hvertfall sett posene som ganske tydelig fortalte hvilken retning årets gaveinnkjøp gikk i. Så mye for hemmelighetskremmeri.

Mens jeg sto og laget frokost ringte telefonen med de første gratulantene, som ville hilse på bursdagsbarnet. Så mye for å vekke ham. Da sto han opp og gikk på toalettet - og dermed rett forbi gavene jeg hadde båret opp i gangen. Jeg hadde rett og slett ikke lange nok armer til å bære både frokostbrettet og gavene på en gang. Dermed hadde han sett gavene pent stilt opp lenge før jeg hadde nådd å si gratulerer med dagen.

Da jeg kom opp og var klar til "vekke" Adam hadde han vært hensynsfull nok til og legge seg igjen. Jeg fikk båret inn Johanne (som slett ikke ville ut av senga si) og geleidet Nikolaj inn på vårt soverom (han ville mye heller leke på Johannes rom) og så var det bare å synge løs. Med tente lys, frokost på brett, pent inpakkede gaver og grinete unger.

Adam var fornøyd. Både med gaver, frokost og familien samlet i senga. Ungene var så nysgjerrig på hele opplegget at de holdt kjeft og var med på festivitasen. Kortene ungene hadde laget (og egentlig gitt til Adam dagen før) ble lest med stolthet for både foreldre og barn. Det ble en hyggelig start på dagen.

Ikke akkurat hemmelig. Ikke akkurat overraskende. Ikke akkurat som jeg hadde tenkt meg. Men veldig hyggelig!

Der har han fortjent, Pappa'n vår!

Gratulerer med dagen Adam!

O herlige aftenstund

Helt siden jeg skrev blogginnlegget Sengeakrobatikk har vi slitt med å legge Nikolaj om kvelden. Vi har hatt litt vanskelog for tro det, for han var enkel å legge som baby. Men det siste halvåret har han altså ikke villet i seng når vi synes det var på tide.

Ikke fordi han har vært vanskelig å ha med å gjøre. Nei da, han har blid og fornøyd fått kveldsstellet sitt, fått på seg pyjamas og blitt lest for i senga si. Men så har det vært stopp. Når Adam legger ham ligger han å synger og sparker i veggen. Når jeg legger ham står han opp igjen og begynner å leke. Vi har prøvd å legge ungene samtidig før vi voksne har trukket oss tilbake til stua før de sover. Da har vi ofte funnet Nikolaj sittende på stolen ved siden av Johannes seng. Storesøster sover dypt, mens lillebror stryker henne på kinnet og leser bok for henne. Et utrolig nydelig syn - men likevel helt feil kl 21.30 om kvelden.

Vi har tatt opp med barnehagen at Nikolaj nok bør sove litt mindre om dagen, og har til svar fått stukket artikler i hendene, av professorer som legger ut omhvor viktig det er for barn å følge sin egen rytme. "Det er tortur!" roper svigermor hver gang vi snakker om å vekke ham fra middagsluren. Forstår godt poenget om egne rytmer, men familien har jo også en rytme som skal fungere. Og det er ganske tett på tortur å ikke få en eneste kveld med fred og ro fordi minstemann danser fandago når han egentlig skulle sove søtt i sengen sin.

Så nå har vi tatt den store avgjørelsen å kutte ut middagsluren helt. Synes det var litt tidlig siden gutten bare er 2 år og 2 måneder, men vi var nødt til finne en løsning. Og for en suksess! Det er slett ikke vanskelig å holde ham våken. Han er like blid of fornøyd som før. Og hvis han skulle sovne når vi er ute og kjører bil eller sykkel, så våkner han lett som ingenting. Om kvelden sovner han promte kl 19 - Like lett som da han var liten baby. Og da kan vi legge Johanne i fred og ro, og hun sovner i god tid før 20.00

Det gir Adam og meg et par timer med ro og stille før vi skal legge oss. Det er en stund siden sist. Der er helt fantastisk!

O herlige aftenstund

Skjønnhet til salgs

"Du ser halvdød ut" sa Adam til meg her om dagen. Tall skal du f**n meg ha, tenkte jeg , og prøvde å argumentere med at jeg var ganske trøtt. "Det ser ut som om noen har malt deg hvit i ansiktet" sa en kollega av meg, "og så er du sånn... rundt øynene" fortsatte hun, mens hun tegnet sirkler rundt øynene på seg selv. Tja, kanskje på tide ta en titt i speilet? " Hvorfor har du alltid lilla sminke under øynene?" spurte Johanne. Med tanke på at jeg ikke har rørt et sminkeskrin uminnelige tider, og heller ikke dengang sminket meg så mye under øynene, skjønte jeg at det var på tide å ta fatt i hvordan jeg ser ut.

Turen gikk til første og beste parfymeri og der var jeg så heldig at en assistent fra Clinique var utplassert for dagen. "Har dere noe for ringer under øynene" spurte jeg, og så hvordan gleden spredte seg i ansiktet på Clinique-assistenten - for om hun hadde! Det ble starten på en 45 minutters skjønnhetssesjon. Det var ikke måte på hvor mye som kunne gjøres for mitt utslitte småbarnsmors-look. Det var rensemidler, fuktigehetskremer, antirynkekremer (ja, for det trengs nok, mente hun), den nye all about eyes kremen spesialutviklet for akkurat mitt problem og concealer til å skjule den siste rest av lilla som alle vidunderkremene ikke hadde klart å fjerne. Det ble en imponerende samling flasker, tuber og krukker hun til slutt hadde funnet frem. Skjønnhet en masse. Skjønnhet til salgs.

Jeg fikk skåret ned på antallet flasker. Antirynkeserum du liksom - makan til frekkhet! Men det ble til at jeg fikk med meg hjem en del tuber "skjønnhet" likevel. Skjønnhet for 1538 danske kroner, for å være helt nøyaktig. Nå blir jeg pen!

Da jeg var på vei ut med min velfylte handlepose trakk Clinique-assistenten meg til side. Hun ga meg kortet sitt og sa jeg bare kunne ringe hvis det var noe. "Hvis du vil kartlegges på nytt, ha noen flere kremer eller en ny hudanalyse. Eller hvis du bare vil snakke litt om hvordan det går og hvordan du føler det..."

For 1538 kroner har jeg tydeligvis fått både et pent ytre og en god venninne. Og jeg som trodde skjønnhet kom innenfra og at venner ikke kunne kjøpes.

Danseskolesuksess!

Så var det min tur til å være med på danseskolen igjen. De siste gangene har Adam vært med, for å se om Johanne klarte seg litt bedre når mor ikke var der med sine skjørt. Og det har selvfølgelig vært vellykket! (Noe irriterende må jeg innrømme. Hvorfor får Adam til sånt som ikke jeg klarer? Grrrr) Noe av forbedringene er nok også grunnet i at foreldrene ikke får være inne i salen under trening lenger. Altså ingen skjørt å kunne gjemme seg i. Da synes Johanne det er gøy å danse!

Men nå var det altså min tur, og jeg var ganske spent på hvordan det skulle gå. Denne gangen skulle også foreldrene få komme inn det siste kvarteret for se hva ungene hadde lært. Vi begynte med vente inne i gymsalen alle sammen, men da danselæreren kom måtte foreldrene forlate salen. Til min gledelige overraskelse vinket Johanne fornøyd til meg og stilte seg på sin plass på gulvet.

Så der sto jeg da. I en kald, mørk gang utenfor en skolegymsal en mandag ettermiddag i oktober. Sammen med de andre foreldrene slo jeg meg ned på en lav benk - ikke ulik de benkene jeg husker vi balanserte på i gymtimene den gangen jeg gikk på barneskolen. Og så var det bare å vente. Ganske kjedelig, ganske kaldt og generelt ubehagelig.

Men så ble vi kaldt inn i salen igjen. Der danset min lille prinsesse kryssteg, chasseer og snurret rundt. Hun danset i ring, veivet med armene og vrikket på rumpa. Også så fornøyd! Kan tåle ganske mange kalde ettermiddagen på en lav benk for å oppleve det igjen, merker jeg.

Ganske stolt mamma nå;-)

Solferie

I dag er det tilbake på jobb igjen etter en ukes ferie. Vi var så uheldige med været i sommerferien vår at vi følte behov for en energiinnsprøyting av masse sol og varme i løpet av høsten. Vi valgte siste uke i september i håp om at det fortsatt ville være varmt i syd-Europa og fortsatt var så langt fra skolens høstferie at det var mulig å få billige billetter.

Sparsommelige som vi er ventet vi til siste minutt med å kjøpe billetter. Det er jo da det er billigst. Men det var mange som hadde tenkt det samme som oss (der har vært en dårlig sommer i Danmark også), så ikke bare var billettene som var å få opptil ferieuken vår dyre, til slutt var det ingen igjen av dem. Ikke en eneste billett til sol og varme...

Så vi har endt opp med tre dager i sommerhuset i regnvær. Det var kaldt og guffent, men vi fikk vært på bondegårdsbesøk og kjøpt vinterstøvler til ungene. Det skulle jo også gjøres. Vi fikk en tur til jærnbanemuset i Odense - det var innendørs, som var ganske behagelig, og vi kunne drømme oss sydover mens vi kikket på togene. Så fikk vi oss en dag i badeland i Lalandia. Vi løp rundt i badetøy hele dagen og avsluttet med middag på den innendørs uteterassen på en italiensk restaurant. Stort nærmere syden kan man ikke komme! Til slutt fikk vi besøk av min tante og onkel fra Norge, så vi har hygget oss med god mat, god drikke, shopping, turer og masse godt selskap.

Ble ikke så solbrun denne uka, men stort nærmere en Kreta-tur kan man vel ikke komme... Eller, tja :-)



Middag på  nesten-uterestaurant. Litt feriestemning blir det jo.



Dobbeltseng for 4

I går ville Johanne gjerne sove i vår seng. Det var SÅ lenge siden hun hadde fått lov til det, mente hun. Jeg så ikke umiddelbart noen grunn til å si nei til det. Vi har en stor seng, så det skulle vel være plass til en sovende prinsesse i midten.

Det kan godt være Johanne ligner en prinsesse, men noen Snøhvit som ligger stille i glasskisten er hun ikke. Hun snur og vennner på seg, roterer rundt og slår ut med velrettede slag og spark innimellom. Heldigvis var hun mest over på Adams side for en gangs skyld, så jeg sov forholdsvis godt.

Frem til kl 01.22. Da hørte jeg noen som kom tassende. Nikolaj ville tydeligvis heller ikke ligge i sin egen seng, når alle vi andre hygget oss i dobbeltsengen. Det var bare å trekke seg lenger inn mot midten (og en roterende Johanne) og løfte Nikolaj opp i dobbeltsengen - som forøvrig ikke føltes så stor lenger.

Nikolaj er et barn som trenger faste rammer når han sover. Sprinkelsengen er et fint sted med tydelige avgrensinger hele veien rundt. Han snor seg nemlig rundt stort sett hele tiden, og sover best når han ligger klemt opp i et hjørnet med dynen presset opp mot ansiktet. Det er litt vanskelig å få til i en dobbeltseng. Også selv om vi ligger fire i den. Den eneste faste rammen i nærheten var meg, og det forstod Nikolaj å utnytte. Han la seg med ryggen inntil meg (egentlig ganske hyggelig) vred seg rundt med hode inn i magen på meg (ikke fullt så behagelig) og med føttene opp i nesa på meg (noe som gjorde direkte vondt, faktisk). Til sist fant han roen når han presset bakhodet ned mellom halsen og brystbenet mitt. Den stillingen gjorde det litt vanskelig for meg å puste - men det kan selvfølgelig også være en god teknikk for å sovne (inn).

På et tidspunkt rullet Nikolaj ut av senga. Det var da jeg fant ut jeg nok ikke sov så tungt, for i liggende tilstand og med lukkede øyne skøyt en arme ut i rekordfart og fanget ham midt i fallet. Jada, man er da sertifisert småbarnsmor!

Endte med å snu meg rundt i senga og ligge med hodet i fotenden. De er jo tross alt ikke så lange sånne småbarn, så mens de kavet rundt i hodeenden filk jeg noen timers søvn. Men innrømmer at det nesten var godt når klokka ringte, selv om jeg hadde fått litt for få timer på øyet. Følte meg liksom mørbanka nok for en natt.

Danseskole -2. forsøk

Så Var det tid for danseskole igjen. Vi hadde snakket om det i løpet av uken, og det virket ikke som om Johanne så tilbake på forrige ukes heller anstrengte start som noen større fiasko. Vi hadde snakket om hvilken musikk som ble brukt, og vi hadde øvd oss på noen av dansene som vi husket.

Så, hvordan gikk det 2.gang? Tja. Hun gråt ikke. Hvis det er et mål å vurdere suksess etter. Til gjengjeld var moren gråten nær... I det vi hadde fåt dansekjolen på og var på vei inn i gymsalen proklamerte nemlig Johanne høyt og tydelig: Jeg vil ikke danse i dag! Jeg vil heller starte på gymnastikk sammen med venninnene mine!

Og så stod hun ved det. Hun ville kun gå ut på gulvet hvis jeg var med. Så der sto vi alle tre: moren som prøvde å smile oppmuntrende mens hun ønsket seg langt vekk, 2-årige Nikolaj som var en meget disiplinert danseskoleelev og Johanne som løp rundt og prøvde å gjøre gymnastikkøvelser hun har lært av venninnene.

Så det skulle altså ikke gå mer enn fire år og 5 måneder før jeg ble en sånn mamma. En sånn som alle psykologer advarer mot og oppdragelseseksperter beskriver som den store fare for barnas utvikling: En mamma som overfører sine egne drømmer og aspirasjoner på barna uten å ta hensyn til barnets egne ønsker!

Og jeg som bare trodde Johanne ville synes det var gøy gå på danseskolen...

Danseskolen

I går hadde Johanne sin første dag på danseskolen. Hun hadde gledet seg stort, og vi hadde kjøpt ny dansekjole og nye dansesko. Jeg hentet tidlig i barnehagen og vi syklet opp på barneskolen hvor danseundervisningen skulle foregå i gymsalen. Dette skulle bli bra!

Johanne fant selv garderoben og skiftet tøy i et tempo hennes far og jeg lengtes etter hver bidige morgen. Hun var nydelig - og hun var klar! Vi fant riktige sal og satt oss på tribunen og ventet på treneren. Vi spiste litt frukt, drakk litt vann og kikket på alle de andre småpikene som også skulle begynne på danseskolen. Lokalet sittet av forventning.

Så begynte alvoret. Danselærer Hanne ba alle de små jentene komme inn på gulvet mens foreldre og småsøsken skulle bli sittende på tribunen. Johanne ville nok gjerne ha hatt en hånd og holde i, men gikk likevel modig inn på dansegulvet. Og så begynte dansen. Johanne fikk holde Hanne i hånden og fulgte lærevillig med på alle bevegelser.

Jeg satt som en stolt hønemor på min gavl på tribunen. Nikolaj satt forholdsvis stille på fanget mitt og fulgte med på de dansende jentene. Han hadde frukt, vann og en iPad med masse spill til sin rådighet hvis han skulle begynne å kjede seg.

Jeg var godt forberedt!

Jeg så på jentene som danset pent i ring med struttskjørt og nye sko og gledet meg til 45 stille og hyggelige minutter!

Det varte i 10 minutter.

Så så jeg plutselig at Johanne ikke var like engasjert lenger. Hun satt helt mutt og stille og kikket på Hanne og de andre jentene som øvde på å strekke tærne og på å holde hælene samlet. Sånn sto hun en stund før hun kom tuslene stille mot meg med nedslått blikk.

Hun ville heller spille iPad enn å danse!

Nei! Der satt jeg foten ned. Vi betaler ikke for å sitte i en nedslitt, svetteluktende skole-gymsal og spille på iPad! Det får være grenser. Hun kunne få litt vann og litt kjeks mens vi kikket på de andre, men så var det tilbake på dansegulvet!

Trodde jeg...

Det ble en kjeks til, og enda en, og litt frukt og litt mer vann. Men Johanne ville ikke danse. Selv ikke når det var sanger hun kjente og det så ut som om de andre jentene hadde det veldig gøy. Samme hvor my jeg lokket, overtalte eller insisterte. Jeg oppnådde bare at Johanne ville hjem.

Så oppdaget Nikolaj at det var noen fine ribbevegger i gymsalen. Der kunne jo han klatre litt. Først noen få trinn. Så noen til. Så helt opp på toppen - noe som var litt høyt over gulvet for min smak. Det synes Johanne også så gøy ut! Mye gøyere enn sånn dansetull!

Jeg synes det ble litt for distraherende for de andre jentene med mine to apekatter i klatreveggen så jeg måtte jo få dem ned. Nikolaj var så høyt oppe at jeg måtte klatre opp etter ham. Han holdt seg fast med stålgrep og jodlet av glede. Rett ved siden av kom Johanne klatrene. Med nye dansesko og dansekjole. Hun hylte av sinne når jeg fikk armen rundt livet hennes og forsøkte å få henne ned.

Så sånn ble den dansetimen. Der hang jeg etter en arm 2,5 meter opp i lufta. Med to hylende og jodlene barn. Foran en tribune full av stolte småbarnsforeldre som prøvde å konsentrere seg om de små danserne på gulvet. Og foran et dansegulv fullt av kjolekledde, lydige småjenter som øvde seg på å holde takten mens de storøyde stirret på den merkelige mammaen og skrikerungene som hang i toppen av ribba.

Ikke helt sånn jeg hadde sett for meg en dag på danseskolen...

Håper vi får danset litt mer på gulvet og litt mindre i luften neste gang.

Stress og blogg

Det er lenge siden jeg har fått skrevet noe i bloggen. Har måttet innse at bloggen er de første som ryker når det blir hektisk hjemmme. Jeg får enda mindre inspirasjon og har enda vanskeligere for å ta meg tid til å bloggge. Ikke sånne at kombinasjonen full jobb, to småbarn, hus, hage og hytte gjør at jeg blir sykemeldt og medisinert. Men jeg merker at jeg fort blir trøtt, hissig og glemsom hvis jeg ikke stopper opp og tar noen pauser.

Har funnet ut at blogg og stressnivå er omvendt proporsjonalt  for meg. Det kan nok illlustreres i en graf på denne måten:

(her fra Elias tegneprogram for Ipad, tegnet på s-toget en tidlig morgen)

En god illustrasjon på hvorfor det ikke har blitt blogget så mye det siste halve året.

Når jeg tenker meg om er det nok flere ting som kan settes inn i en slik graf. Mitt cola-forbruk, for eksempel. Når jeg føler verden går litt for fort og at jeg ikke helt er opplagt nok til å henge med er det ingenting som hjelper så godt som en iskald cola.

Vet jo egentlig at cola-drikkeri ikke er så lurt. Men har prioritert det sånn det siste halve året at det er bedre jeg drikker litt cola og spiser litt sjokolade enn at jeg føler meg helt utslitt og ikke orker å gjøre det jeg skal i hverdagen.

Men mye sjokoladespisning og cola-drikking kan jo merkes på vekten...

Hva viser egentlig dennne grafen? Tja. Istedenfor å være en politisk korrekt, velbalansert, opplagt, inspirerende, økologisk, bloggende supermammma, viser det seg at jeg har blitt en bleikfeit, trøtt, stressa av og på blogger som støtter multinasjonale, amerikanske sukkerdrikkprodusenter og ikke helt husker hvorfor jeg gjør det.

Ikke helt sånn jeg hadde sett det for meg å være "mammablogger"...

Blir helt tørst jeg...

Sykdom passer aldri

Har en monsteruke på jobben. Vi holder på med en total oppdatering av alt IT-utstyret vårt, og jeg er ansvarlig for prosessen. Jeg har assistanse fra hovedkontoret, og alt må bli ferdig innenfor en tidsplan. Resultat: laaaange arbeidsdager. Veeeldig lange arbeidsdager. Vi snakker 08.00 til 22.00. For meg som bruker å gå 15.30 for å nå å hente i barnehagen er dette en kjempeovergang.

Natt til onsdag sov Nikolaj veldig dårlig, og i løpet av natten kjente jeg at den lille kroppen begynte å bli varm. Det lovet ikke godt. Klokken 06.00 ringte vekkerklokka, og Adam og jeg hadde tenkt å starte en hektisk arbeidsdag, hvor begge ungene skulle være avlevert litt over 7 (det har vi aldri prøvd før), og så skulle jeg jobbe videre til langt på kveld.

Men det satte lille Nikolaj en stopper for. Med 38.5 i feber var det ikke snakk om å sende ham i barnehagen. Og hvem ringer man når man har behov for barnevakt kl 06.25 om morgenen? Vi begynte med farmor, men selv om hun stadig snakker om hvor tidlig hun våkner om morgenen var hun altså ikke å få tak i denne morgenen.

Men så er vi så heldige å ha venner som er småbarnsforeldre. Fordelen med småbarnsforeldre er at de som oftest er tidlig oppe. Vi tok sjansen. Og heldigvis fikk vi napp! En av Johannes venninners far hadde noen ledige timer på formiddagen. Han sendte egne barn i barnehagen og kom deretter hjem til oss for å passe Nikolaj. TAKK TORBEN! Du er en engelJ

Adam hadde slengt seg i bilen og kom tidlig på jobb, og kunne komme seg hjem igjen til å avløse barnevakten før lunsj. Jeg ble en time forsinket, men fikk ellers gjennomført min maraton-dag på jobben, og var ikke hjemme før 22.30. Johanne kom seg i barnehagen og fikk lekt og hygget seg. Og Nikolaj fikk være hjemme i vante omgivelser og pleiet forkjølelsen – kyndig passet av henholdsvis barnevakt og pappa.

Det passer ALDRI med sykdom – men noen dager passer det altså dårligere enn andre. Heldigvis hadde vi noen som kunne trå til og hjelpe i dag. Det setter jeg veldig stor pris på.

Så er det bare om å gjøre å finne løsninger for resten av min monsteruke…

Sengeakrobatikk

Det har tidligere vært ganske enkelt å legge Nikolaj om kvelden. Det har vært å ta på ham pysj, pusse tenner, synge en sang, gå ut og lukke døren. Etter kortere eller lengre tid har han sovnet av seg selv.

Men for et par uker siden skjedde det store endringer. Han hadde en kveld han slett ikke ville sove (han hadde sikkert fått i seg for mye sukker). Jeg var hjemme alene med ungene, så planen var å legge Nikolaj mens Johanne så litt tv. Det gikk ikke. Så prøvde jeg å legge begge to sammen i vår seng (da kunne jeg jo med god samvittighet sovne sammen med dem og ta en velfortjent tidlig kveld). Det gikk heller ikke. Det vil si, Johanne sovnet med det samme, men Nikolaj danset fandango og sang og var ytterst utilfreds med at den sovende Johanne ikke ville være med å leke. Vi måtte evakuere soverommet.

Tilbake på Nikolajs rom prøvde jeg nok en gang å få ham til å sove. Det ble sunget, bysset, hysjet og brukt alle andre knep uten suksess. Så måtte vi over til hardere skyts, og Nikolaj ble lagt hylende i seng mens jeg forlot rommet, en meget effektiv taktikk vil noen mene.

Det var da vi fikk den store omveltningen på legge-fronten.

Jeg hørte noen nye merkelige lyder fra barnerommet og gikk inn. Der hang Nikolaj og dinglet over sengekanten med ca en halv meter ned til gulvet. Han kunne hverken komme opp eller ned, og ville i hvert fall ikke tilbake i sengen. Jeg prøvde å legge ham igjen, men det gikk ikke mange sekunder før han igjen slang benet over sengegjerdet, satt seg opp og begynte noen imponerende akrobatiske øvelser for å komme seg ned. Hadde jeg latt ham være i fred tror jeg helt sikkert han hadde utviklet en god teknikk for å gå på line og lært et elegant nedslag etter en saltomortale ned fra sengen.

Så lenge ville jeg ikke vente. Tok ikke sjansen på at gutten kunne slå seg halvt i hjel på vei ut av sengen, så her måtte vi finne på nye metoder. Klokken ble halv tolv før han sovnet den kvelden. Halvt på en madrass, halvt på gulvet.  Men uten sjanse for å falle og slå seg nevneverdig.

Men selv om gutten endelig sovnet den første kvelden sto vi jo overfor et nytt problem.  Vi kunne ikke la ham sove alene i en seng hvor han kan klatre ut og slå seg. Resultatet ble at sengen ble stilt om så han selv kan krabbe ut og inn som han ønsker. Det løser jo problemet med eventuelle fall og skader – men ikke problemet med å få gutten til å sove. For nå hopper han gjerne ut ved første mulighet, og kommer smilende ut i gangen, men smukken i munnen, dynen hengende på slep og en tøykanin under armen. Han er utrolig vakker (noe som kan formilde de fleste omstendigheter), men ikke særlig samarbeidsvillig når det gjelder mors og fars forventninger om voksentid på kvelden.

Så vi har startet på nytt i prosessen med å innarbeide sengevaner. Det synges, strykes klappes og hygges i lange baner for å få ham til å sovne. Når det ikke hjelper kommanderes det, ropes og lukkes dører. Heller ikke særlig effektivt. Men etter et par uker tror jeg nå vi har begynt å få til et system. Det tar fortsatt tid, men lar man døren stå åpen, lyse være slukket og ellers beveger seg lydløst rundt i nærheten av soverommet, hender det han sovner av seg selv. Så håper vi bare det ikke tar alt for lang tid før vi igjen kan legge ham, forlate rommet og deretter få ro fram til neste morgen.

Og vi håper forøvrig det er mange år til temaet sengeakrobatikk blir tatt opp igjen.

Flott og nyklipt - eller skamklipt?

Ungene i vår familie har mye hår. Det er vakkert og gyllent og krøller seg fint i nakken. Men det er jo grenser for hvor langt det skal være. Spesielt på Nikolaj.

Jeg har absolutt ikke greie på å klippe hår, så jeg hadde tenkt å bestille time  hos frisør. Men som alt annet her i verden koster jo en frisørtime penger. DET ville ikke Adam gå med på. Han har da klipt sitt eget hår i lang tid! Det finnes ingen som helst grunn til å betale noen noe som helst for at Nikolaj skulle klippes. Det kunne jo Adam gjøre selv!

Tja. Mulig Adam mener det. Men det er altså noe helt annet å frisyreklippe med saks enn å bruke hårklippemaskin på seg selv. Dessuten sitter en gutt på halvannet år langt fra så stille som en mann på 33. Eneste som kanskje er enklere med Nikolajs hårklipp enn Adams er vel at Nikolaj selv ikke er så kresen med hvordan det ser ut til slutt.

Det er moren derimot...

Jeg prøvde å forklare Adam hvordan jeg ville ha det - som jeg jo ville gjøre hos en frisør. Men jeg tror ikke helt han forsto så mye av skråklipp, etasjer, tynne ut og andre innspill jeg kom med. Det var bare å begynne og klippe. Problemet var bare at Nikolaj gjerne ville se på saken, og da Adam ville klippe ham i nakken ble det litt av en runddans for å komme til.

Planen var at jeg skulle holde Nikolaj mens Adam klippet. Jeg prøvde å holde ham i hendene, på kroppen og å holde hele ham fast. Det virket ikke. Til slutt prøvde jeg å holde hodet fast. Til ingen nytte. Det er utrolig hvor mange krefter det kan være i den lille kroppen. Og han blir sleip som en ål og kan sno seg ut av alle grep! Ingen av delene særlig støttende for "frisøren" som prøvde å klippe gutten med stø hånd.

Så prøvde vi å stille ham foran speilet så han kunne se hva som foregikk. Men nei, ingen hjelp i det. Jeg slo på vannet så han kunne plaske litt med det. Til ingen nytte. Han ville bare klater oppi vasken. Det fikk han så lov til (det kunne jo hende han ville sitte stille der), men da ble det hår og vann utover det hele mens han vekslet mellom å sno seg ut av vasken og å klatre oppi igjen.

Johanne var ikke til stor hjelp. Hun fant ut at hun skulle samle håret opp (en god ide, i og for seg). Men det ble jo kjedelig i lengden. Så fant hun ut at håret kunne brukes som "pensel", og at alt kunne males. Også mine lepper, briller og øyne. Det gjorde det ikke lettere å skulle konsentrere seg om Nikolaj. Til slutt brast Adam og jeg ut i latter når Johanne storfornøyd utbrøt: Se! Nikolaj har hår i rumpa!

Så der sto vi. Med en skamklipt gutt. Hår over alt. En utålmodig treåring og en meget aktiv ettåring. Adam var fortsatt insisterende på at det ikke var nødvendig å gå til frisøren - men kanskje vi kunne bruke hårklippemaskinen istedenfor?

Over my dead body, Mister!

Kan ikke klippe av de lange lokkene til 6 mm lengde i januarmåned. Han skal jo liksom se bra ut! Ulempen var bare at Nikolaj ikke så særlig bra ut. Han så ut som en 1700-talls munk klipt av en blind prest med sløv saks...

Vi klarte å rette det opp etterhvert. Det er ganske skjevt, og kanskje litt vel kort noen steder. Men heldigvis er jo Nikolaj vakker uansett.

Og neste gang bestiller jeg time hos frisør! Koste hva det koste vil!

Rekrutter til Ungdomshuset

Johanne hadde med ei venninne hjem fra barnehagen i dag. Vi hadde en så fin ettermiddag, og jentene lekte veldig bra sammen. Eneste tidspunktet det ble noe hyl og skrik var når venninnas mor kom for å hente.

- Jeg vil ikke hjem! kom venninna plutselig på.
- Jeg vil ikke at du skal gå! kom plutselig Johanne på.

Og dermed ble det satt i gang en innbitt kamp for å slippe å gå hjem. Jeg tror de må ha latt seg inspirere av ungdommene som ikke ville forlate Ungdomshuet i København - dette var en innbitt kamp til tennene. De hadde flere forsøk på "gjør deg tung" teknikken, hvor de bare la seg rett ned og gjorde seg umulig å flytte. De prøvde også på "menneskelige kjeder" hvor de holdt seg fast i hverandres armer og ben. Med en gang vi klarte å løsne et ledd, grep de fatt nye steder. Det hele ble lydsatt med høye skrik og taktfaste slag mot vegger og gulv.

Heldigvis klarte min medmor og jeg å gjøre det til noe humoristisk, og fikk trukket de to hylende krabatene ned trappen. Var litt redd for om noen hoder skulle få seg litt for kraftige slag der de ble slept nedover trinn etter trinn, men de holdt seg sånn fast og gikk sånn inn i rollen som husokkupanter at de ikke enset noe sånt.

Nikolaj ble selvfølgelig inspirert av spetakkelet og hadde det ytterst festelig i bunnen av trappen hvor han la seg ned og hylte høyt. Han la seg også oppå jentene når de kom ned, og hjalp til det han kunne med å holde fast og å trekke tøy av. Stort mer moro kan man ikke ha på en mandagskveld.

Så kom tiden for å få på tøy. Hver gang et bukseben ble trukket opp mot kneet klarte venninnen å sno seg ut av morens grep. Kom et jakkerme for tett på armen kom Johanne til unnsetning og la seg som et menneskelig skjold imellom. Skoene ble sparket veggimellom som om de var oppbrudt brosten.

Det er godt det finnes tålmodige mødre her i verden! Venninna fikk tøy på til slutt, og kunne komme med mor hjem. Tross alt ser jo de to slagkraftige unge pikene hverandre allerede i morgen. I ungdomshuset...eh....barnehagen borti gata.

Synes liksom tiden fra til å ha en treåring til å ha en tenåring plutselig ble faretruende kort. Tror jeg får sjekke rommet til Johanne for hjemmelagde molotov coctails...

Hektisk morgen - rolig morgen

Vi har ikke helt kommet oss ut av juleferierytmen, og sliter litt med å komme oss ut av dynene om morgenen. Det skjedde også fredag, hvor til og med Nikolaj måtte vekkes godt over syv om morgenen.

Det er umulig å komme utenom en litt hektisk start på dagen når vi først står opp kvart over syv, med tanke på at vi helst burde gå hjemmefra halv åtte... Det lot seg selvfølgelig ikke gjøre fredag, men vi har litt fleksibel arbeidstid, så bare vi kommer oss av gårde før åtte bruker det å gå bra.

Nå på fredag hadde vi en ekstremt effektiv morgen. Noe hektisk, må innrømmes, men vi klarte å komme ut døren før åtte. Merket jeg hadde skuldrene hevet ganske tett opp mot ørene, og rimelig høy puls i det jeg gikk ut husdøren.


Ute var det et fantastsisk vær. Det var begynt å lysne, og det var helt skyfritt. Noe som ga en helt utrolig mørkeblå himmel. Av en eller annen grunn var det ganske stille utenfor. Jeg hørte suset fra bilene, men det var litt dempet. Til gjengjeld hørte jeg fuglesang.

Det førte til roligere puls, og jeg kunne senke skuldrene. Adam leverte ungene, så jeg kunne sykle rolig til togstasjonen og jeg nøt en fredelig morgen med nydelig lyssetning og stille omgivelser.



Blå himmel over togstasjonen - et godt øyeblikk



Jeg kom selvfølgelig for sent til toget. Jeg måtte vente 9 minutter på neste. Men for en gangs skyld medførte ikke det mer stress. Jeg kunne heller sitter helt rolig på en benk og titte på den fantastiske nattehimmelen som var i ferd med å vike plass for en god dag. De nakne grenene på trærne rundt var skarpe silhuetter mot den lysnende, fløyelsmyke himmelen. Det ble starten på en veldig god dag.

Det er viktig å nyte de gode øyeblikkene!

McDonalds spa og welness

Ja, jeg innrømmer det! Vi tar med oss ungene på McDonalds!

Som moderne, helsebevisst, økologi-interessert småbarnsmor som prøver å unngå plastic-fantastic leker og mat uten holdbarhetsdato er dette selvfølgelig ikke noe jeg burde si høyt. Men, jo. Vi går på McDonalds.

Ikke veldig ofte. Ikke sånn at vi reiser ut hjemmefra bare for å spise hamburgere. Men når vi er ute og trenger mat fort. Eller når vi kjører langt (som vi gjør innimellom) og trenger en pause. Da er "familierestauranten" (som de selv kaller seg - vet ikke om jeg er helt enig i "restaurant"), et kjærkomment avbrekk. Det er mat ungene liker. Den blir raskt servert. Vi kan velge frukt, juice og melk på menyen hvis vi vil (bortsett fra at det blir sjeldnere og sjeldnere med Johanne). Og så er det lekeplass. Det er uvurderlig etter en lang dag i bil!

Men her en dag fikk jeg en ny grunn til å være tilfreds med mitt McDonalds besøk. Vi hadde vært og lekt og spist og hadde begynt å pakke oss ut. Jeg skulle bare en tur på toalettet, og tok Nikolaj med for å gi ham en ny bleie. Vel igang med skiftinga oppdaget jeg at Nikolaj hadde magetrøbbel. Veldig magetrøbbel. I det jeg tok buksene av rant det faktisk "vond mage" ut. Det rant ut på stelleunderlaget jeg hadde ham liggende på. og bukser, body og strømpebukse var raskt ganske illeluktende. Litt begrenset hva man kan gjøre med noen få tørk våtservietter og et fremmed stellebord man helst ikke skulle søle ned alt for mye.

Så hva gjør man? Jo, jeg strippet Nikolaj naken og satt ham i vasken. Her ble han vasket gullende ren med etablissementets utmerkede såpe. Store flak håndtørkepapir gjorde det for håndklede (han er jo ikke så stor enda). Og heldigvis hadde jeg stelleveska/pusletasken full av skiftetøy og håndsprit til desinfisering av både meg, stellebenk og håndvask.

Vi manglet bare et par badesko og en fluffy morgenkåpe med en gylden M inbrodert på brystlommen for at oppholdet skulle kvalifisere til en ypperlig spa-opplevelse.

Mulig de som kom etter oss, og kjente stanken fra lortebleia, ikke er enige. Men Nikolaj og jeg var ytterst tilfredse med McDonalds spa og welness.

Nytt år - nye muligheter

Så har det blitt 2012 - og vi får nye muligheter til å gjøre de samme feilene som i fjor. Jeg benytter meg av anledningen til å prøve å begynne å blogge igjen, etter et uplanlangt lengre opphold mot slutten av 2011. (...da var det oppholdet som var min feil fra i fjor, ikke bloggingen, bare så det er klart...)

Mørketid, hektisk jobbhverdag, høstforkjølelser hos stort sett alle familiemedlemmer og så videre, og så videre, viste seg litt vanskelig å kombinere med å bruke mine sparsomme fritid på bloggskriving. Litt synd egentlig, for jeg syns det er en fin måte å sortere tankene på. Men man skal jo først ha noen tanker å sortere. Det følte jeg stort sett jeg ikke hadde når det gikk hektisk for seg.

Så nå skal jeg prøve å få roet hverdagen. Til det har jeg  lagt en plan:

• Jeg skal legge meg senest kl 22 hver hverdag - ikke fordi jeg er så opptatt av skjønnhetssøvn, men fordi jeg rett og slett ikke fungerer uten nok søvn, og jeg vet aldri hvor mye jeg får sovet iløpet av en natt. Better safe than sorry.
• Jeg skal ikke la meg stresse over ting jeg ikke kan gjøre noe med - lettere sagt enn gjort, men om toget er forsinket 10 minutter kommer jeg ikke fortere frem av å stresse meg helt opp. Det vil nok hjelpe litt for bloktrykk og allmentilstanden min, så får jeg lære meg å leve med at barna må være litt lengre i barnehagen en gang imellom.
• Jeg skal bruke tid på meg selv - veldig vanskelig når man ikke syns det er tid nok til hverken barn, jobb eller ektemann. Men fungerer ikke jeg får jeg jo ikke gitt noe til de andre heller. Jeg har begynt å unne meg luksus-tid med meg selv med massasje, shopping og cafebesøk. Fantastisk!
• Jeg skal bruke tid på Adam og meg - la oppvask være oppvask, få tak i en barnevakt/babysitter og gjøre ting sammen. Vi fikk til en korttur til Malmø før jul. Ikke store utflukten kanskje, men hotellovernatning i utlandet var et stort skritt for oss!
• Jeg skal ha vaskehjelp! Det blir nok et prosjekt å finne ut hvem, hva og hvordan - og til hvilken pris! - men jeg gidder ikke bruke den lille energien jeg har tilovers etter en lang dag med 100% jobb og som 100% mor, på å gjøre noe jeg ikke ønsker.

Da tror jeg hverdagen i 2012 kommer til å henge litt mer sammen. Så nå skal vi prøve igjen med alle de samme nyttårsforsettene vi har hatt før. Mer trening, sunnere livsstil, mindre sjokolade og junk food. Dere kommer sikkert til å få lese mer om Wii-tirsdager (som vi har tenkt å begynne med igjen), sunn mat (som det nok er på tide å innføre igjen), og forsøk på løping, dansing og pilates. Alt er gjort før!

Så, det kan være 2012 blir en reprise av 2011, og at vi virkelig gjør de samme feilene igjen. Men forhåpentligvis vil planen min hjelpe litt på vei.

Og hvis ikke kan vi jo bare prøve igjen i 2013.

Det er godt med nye år - og nye muligheter!