Danseskolen

I går hadde Johanne sin første dag på danseskolen. Hun hadde gledet seg stort, og vi hadde kjøpt ny dansekjole og nye dansesko. Jeg hentet tidlig i barnehagen og vi syklet opp på barneskolen hvor danseundervisningen skulle foregå i gymsalen. Dette skulle bli bra!

Johanne fant selv garderoben og skiftet tøy i et tempo hennes far og jeg lengtes etter hver bidige morgen. Hun var nydelig - og hun var klar! Vi fant riktige sal og satt oss på tribunen og ventet på treneren. Vi spiste litt frukt, drakk litt vann og kikket på alle de andre småpikene som også skulle begynne på danseskolen. Lokalet sittet av forventning.

Så begynte alvoret. Danselærer Hanne ba alle de små jentene komme inn på gulvet mens foreldre og småsøsken skulle bli sittende på tribunen. Johanne ville nok gjerne ha hatt en hånd og holde i, men gikk likevel modig inn på dansegulvet. Og så begynte dansen. Johanne fikk holde Hanne i hånden og fulgte lærevillig med på alle bevegelser.

Jeg satt som en stolt hønemor på min gavl på tribunen. Nikolaj satt forholdsvis stille på fanget mitt og fulgte med på de dansende jentene. Han hadde frukt, vann og en iPad med masse spill til sin rådighet hvis han skulle begynne å kjede seg.

Jeg var godt forberedt!

Jeg så på jentene som danset pent i ring med struttskjørt og nye sko og gledet meg til 45 stille og hyggelige minutter!

Det varte i 10 minutter.

Så så jeg plutselig at Johanne ikke var like engasjert lenger. Hun satt helt mutt og stille og kikket på Hanne og de andre jentene som øvde på å strekke tærne og på å holde hælene samlet. Sånn sto hun en stund før hun kom tuslene stille mot meg med nedslått blikk.

Hun ville heller spille iPad enn å danse!

Nei! Der satt jeg foten ned. Vi betaler ikke for å sitte i en nedslitt, svetteluktende skole-gymsal og spille på iPad! Det får være grenser. Hun kunne få litt vann og litt kjeks mens vi kikket på de andre, men så var det tilbake på dansegulvet!

Trodde jeg...

Det ble en kjeks til, og enda en, og litt frukt og litt mer vann. Men Johanne ville ikke danse. Selv ikke når det var sanger hun kjente og det så ut som om de andre jentene hadde det veldig gøy. Samme hvor my jeg lokket, overtalte eller insisterte. Jeg oppnådde bare at Johanne ville hjem.

Så oppdaget Nikolaj at det var noen fine ribbevegger i gymsalen. Der kunne jo han klatre litt. Først noen få trinn. Så noen til. Så helt opp på toppen - noe som var litt høyt over gulvet for min smak. Det synes Johanne også så gøy ut! Mye gøyere enn sånn dansetull!

Jeg synes det ble litt for distraherende for de andre jentene med mine to apekatter i klatreveggen så jeg måtte jo få dem ned. Nikolaj var så høyt oppe at jeg måtte klatre opp etter ham. Han holdt seg fast med stålgrep og jodlet av glede. Rett ved siden av kom Johanne klatrene. Med nye dansesko og dansekjole. Hun hylte av sinne når jeg fikk armen rundt livet hennes og forsøkte å få henne ned.

Så sånn ble den dansetimen. Der hang jeg etter en arm 2,5 meter opp i lufta. Med to hylende og jodlene barn. Foran en tribune full av stolte småbarnsforeldre som prøvde å konsentrere seg om de små danserne på gulvet. Og foran et dansegulv fullt av kjolekledde, lydige småjenter som øvde seg på å holde takten mens de storøyde stirret på den merkelige mammaen og skrikerungene som hang i toppen av ribba.

Ikke helt sånn jeg hadde sett for meg en dag på danseskolen...

Håper vi får danset litt mer på gulvet og litt mindre i luften neste gang.