Flott og nyklipt - eller skamklipt?

Ungene i vår familie har mye hår. Det er vakkert og gyllent og krøller seg fint i nakken. Men det er jo grenser for hvor langt det skal være. Spesielt på Nikolaj.

Jeg har absolutt ikke greie på å klippe hår, så jeg hadde tenkt å bestille time  hos frisør. Men som alt annet her i verden koster jo en frisørtime penger. DET ville ikke Adam gå med på. Han har da klipt sitt eget hår i lang tid! Det finnes ingen som helst grunn til å betale noen noe som helst for at Nikolaj skulle klippes. Det kunne jo Adam gjøre selv!

Tja. Mulig Adam mener det. Men det er altså noe helt annet å frisyreklippe med saks enn å bruke hårklippemaskin på seg selv. Dessuten sitter en gutt på halvannet år langt fra så stille som en mann på 33. Eneste som kanskje er enklere med Nikolajs hårklipp enn Adams er vel at Nikolaj selv ikke er så kresen med hvordan det ser ut til slutt.

Det er moren derimot...

Jeg prøvde å forklare Adam hvordan jeg ville ha det - som jeg jo ville gjøre hos en frisør. Men jeg tror ikke helt han forsto så mye av skråklipp, etasjer, tynne ut og andre innspill jeg kom med. Det var bare å begynne og klippe. Problemet var bare at Nikolaj gjerne ville se på saken, og da Adam ville klippe ham i nakken ble det litt av en runddans for å komme til.

Planen var at jeg skulle holde Nikolaj mens Adam klippet. Jeg prøvde å holde ham i hendene, på kroppen og å holde hele ham fast. Det virket ikke. Til slutt prøvde jeg å holde hodet fast. Til ingen nytte. Det er utrolig hvor mange krefter det kan være i den lille kroppen. Og han blir sleip som en ål og kan sno seg ut av alle grep! Ingen av delene særlig støttende for "frisøren" som prøvde å klippe gutten med stø hånd.

Så prøvde vi å stille ham foran speilet så han kunne se hva som foregikk. Men nei, ingen hjelp i det. Jeg slo på vannet så han kunne plaske litt med det. Til ingen nytte. Han ville bare klater oppi vasken. Det fikk han så lov til (det kunne jo hende han ville sitte stille der), men da ble det hår og vann utover det hele mens han vekslet mellom å sno seg ut av vasken og å klatre oppi igjen.

Johanne var ikke til stor hjelp. Hun fant ut at hun skulle samle håret opp (en god ide, i og for seg). Men det ble jo kjedelig i lengden. Så fant hun ut at håret kunne brukes som "pensel", og at alt kunne males. Også mine lepper, briller og øyne. Det gjorde det ikke lettere å skulle konsentrere seg om Nikolaj. Til slutt brast Adam og jeg ut i latter når Johanne storfornøyd utbrøt: Se! Nikolaj har hår i rumpa!

Så der sto vi. Med en skamklipt gutt. Hår over alt. En utålmodig treåring og en meget aktiv ettåring. Adam var fortsatt insisterende på at det ikke var nødvendig å gå til frisøren - men kanskje vi kunne bruke hårklippemaskinen istedenfor?

Over my dead body, Mister!

Kan ikke klippe av de lange lokkene til 6 mm lengde i januarmåned. Han skal jo liksom se bra ut! Ulempen var bare at Nikolaj ikke så særlig bra ut. Han så ut som en 1700-talls munk klipt av en blind prest med sløv saks...

Vi klarte å rette det opp etterhvert. Det er ganske skjevt, og kanskje litt vel kort noen steder. Men heldigvis er jo Nikolaj vakker uansett.

Og neste gang bestiller jeg time hos frisør! Koste hva det koste vil!

Rekrutter til Ungdomshuset

Johanne hadde med ei venninne hjem fra barnehagen i dag. Vi hadde en så fin ettermiddag, og jentene lekte veldig bra sammen. Eneste tidspunktet det ble noe hyl og skrik var når venninnas mor kom for å hente.

- Jeg vil ikke hjem! kom venninna plutselig på.
- Jeg vil ikke at du skal gå! kom plutselig Johanne på.

Og dermed ble det satt i gang en innbitt kamp for å slippe å gå hjem. Jeg tror de må ha latt seg inspirere av ungdommene som ikke ville forlate Ungdomshuet i København - dette var en innbitt kamp til tennene. De hadde flere forsøk på "gjør deg tung" teknikken, hvor de bare la seg rett ned og gjorde seg umulig å flytte. De prøvde også på "menneskelige kjeder" hvor de holdt seg fast i hverandres armer og ben. Med en gang vi klarte å løsne et ledd, grep de fatt nye steder. Det hele ble lydsatt med høye skrik og taktfaste slag mot vegger og gulv.

Heldigvis klarte min medmor og jeg å gjøre det til noe humoristisk, og fikk trukket de to hylende krabatene ned trappen. Var litt redd for om noen hoder skulle få seg litt for kraftige slag der de ble slept nedover trinn etter trinn, men de holdt seg sånn fast og gikk sånn inn i rollen som husokkupanter at de ikke enset noe sånt.

Nikolaj ble selvfølgelig inspirert av spetakkelet og hadde det ytterst festelig i bunnen av trappen hvor han la seg ned og hylte høyt. Han la seg også oppå jentene når de kom ned, og hjalp til det han kunne med å holde fast og å trekke tøy av. Stort mer moro kan man ikke ha på en mandagskveld.

Så kom tiden for å få på tøy. Hver gang et bukseben ble trukket opp mot kneet klarte venninnen å sno seg ut av morens grep. Kom et jakkerme for tett på armen kom Johanne til unnsetning og la seg som et menneskelig skjold imellom. Skoene ble sparket veggimellom som om de var oppbrudt brosten.

Det er godt det finnes tålmodige mødre her i verden! Venninna fikk tøy på til slutt, og kunne komme med mor hjem. Tross alt ser jo de to slagkraftige unge pikene hverandre allerede i morgen. I ungdomshuset...eh....barnehagen borti gata.

Synes liksom tiden fra til å ha en treåring til å ha en tenåring plutselig ble faretruende kort. Tror jeg får sjekke rommet til Johanne for hjemmelagde molotov coctails...

Hektisk morgen - rolig morgen

Vi har ikke helt kommet oss ut av juleferierytmen, og sliter litt med å komme oss ut av dynene om morgenen. Det skjedde også fredag, hvor til og med Nikolaj måtte vekkes godt over syv om morgenen.

Det er umulig å komme utenom en litt hektisk start på dagen når vi først står opp kvart over syv, med tanke på at vi helst burde gå hjemmefra halv åtte... Det lot seg selvfølgelig ikke gjøre fredag, men vi har litt fleksibel arbeidstid, så bare vi kommer oss av gårde før åtte bruker det å gå bra.

Nå på fredag hadde vi en ekstremt effektiv morgen. Noe hektisk, må innrømmes, men vi klarte å komme ut døren før åtte. Merket jeg hadde skuldrene hevet ganske tett opp mot ørene, og rimelig høy puls i det jeg gikk ut husdøren.


Ute var det et fantastsisk vær. Det var begynt å lysne, og det var helt skyfritt. Noe som ga en helt utrolig mørkeblå himmel. Av en eller annen grunn var det ganske stille utenfor. Jeg hørte suset fra bilene, men det var litt dempet. Til gjengjeld hørte jeg fuglesang.

Det førte til roligere puls, og jeg kunne senke skuldrene. Adam leverte ungene, så jeg kunne sykle rolig til togstasjonen og jeg nøt en fredelig morgen med nydelig lyssetning og stille omgivelser.



Blå himmel over togstasjonen - et godt øyeblikk



Jeg kom selvfølgelig for sent til toget. Jeg måtte vente 9 minutter på neste. Men for en gangs skyld medførte ikke det mer stress. Jeg kunne heller sitter helt rolig på en benk og titte på den fantastiske nattehimmelen som var i ferd med å vike plass for en god dag. De nakne grenene på trærne rundt var skarpe silhuetter mot den lysnende, fløyelsmyke himmelen. Det ble starten på en veldig god dag.

Det er viktig å nyte de gode øyeblikkene!

McDonalds spa og welness

Ja, jeg innrømmer det! Vi tar med oss ungene på McDonalds!

Som moderne, helsebevisst, økologi-interessert småbarnsmor som prøver å unngå plastic-fantastic leker og mat uten holdbarhetsdato er dette selvfølgelig ikke noe jeg burde si høyt. Men, jo. Vi går på McDonalds.

Ikke veldig ofte. Ikke sånn at vi reiser ut hjemmefra bare for å spise hamburgere. Men når vi er ute og trenger mat fort. Eller når vi kjører langt (som vi gjør innimellom) og trenger en pause. Da er "familierestauranten" (som de selv kaller seg - vet ikke om jeg er helt enig i "restaurant"), et kjærkomment avbrekk. Det er mat ungene liker. Den blir raskt servert. Vi kan velge frukt, juice og melk på menyen hvis vi vil (bortsett fra at det blir sjeldnere og sjeldnere med Johanne). Og så er det lekeplass. Det er uvurderlig etter en lang dag i bil!

Men her en dag fikk jeg en ny grunn til å være tilfreds med mitt McDonalds besøk. Vi hadde vært og lekt og spist og hadde begynt å pakke oss ut. Jeg skulle bare en tur på toalettet, og tok Nikolaj med for å gi ham en ny bleie. Vel igang med skiftinga oppdaget jeg at Nikolaj hadde magetrøbbel. Veldig magetrøbbel. I det jeg tok buksene av rant det faktisk "vond mage" ut. Det rant ut på stelleunderlaget jeg hadde ham liggende på. og bukser, body og strømpebukse var raskt ganske illeluktende. Litt begrenset hva man kan gjøre med noen få tørk våtservietter og et fremmed stellebord man helst ikke skulle søle ned alt for mye.

Så hva gjør man? Jo, jeg strippet Nikolaj naken og satt ham i vasken. Her ble han vasket gullende ren med etablissementets utmerkede såpe. Store flak håndtørkepapir gjorde det for håndklede (han er jo ikke så stor enda). Og heldigvis hadde jeg stelleveska/pusletasken full av skiftetøy og håndsprit til desinfisering av både meg, stellebenk og håndvask.

Vi manglet bare et par badesko og en fluffy morgenkåpe med en gylden M inbrodert på brystlommen for at oppholdet skulle kvalifisere til en ypperlig spa-opplevelse.

Mulig de som kom etter oss, og kjente stanken fra lortebleia, ikke er enige. Men Nikolaj og jeg var ytterst tilfredse med McDonalds spa og welness.

Nytt år - nye muligheter

Så har det blitt 2012 - og vi får nye muligheter til å gjøre de samme feilene som i fjor. Jeg benytter meg av anledningen til å prøve å begynne å blogge igjen, etter et uplanlangt lengre opphold mot slutten av 2011. (...da var det oppholdet som var min feil fra i fjor, ikke bloggingen, bare så det er klart...)

Mørketid, hektisk jobbhverdag, høstforkjølelser hos stort sett alle familiemedlemmer og så videre, og så videre, viste seg litt vanskelig å kombinere med å bruke mine sparsomme fritid på bloggskriving. Litt synd egentlig, for jeg syns det er en fin måte å sortere tankene på. Men man skal jo først ha noen tanker å sortere. Det følte jeg stort sett jeg ikke hadde når det gikk hektisk for seg.

Så nå skal jeg prøve å få roet hverdagen. Til det har jeg  lagt en plan:

• Jeg skal legge meg senest kl 22 hver hverdag - ikke fordi jeg er så opptatt av skjønnhetssøvn, men fordi jeg rett og slett ikke fungerer uten nok søvn, og jeg vet aldri hvor mye jeg får sovet iløpet av en natt. Better safe than sorry.
• Jeg skal ikke la meg stresse over ting jeg ikke kan gjøre noe med - lettere sagt enn gjort, men om toget er forsinket 10 minutter kommer jeg ikke fortere frem av å stresse meg helt opp. Det vil nok hjelpe litt for bloktrykk og allmentilstanden min, så får jeg lære meg å leve med at barna må være litt lengre i barnehagen en gang imellom.
• Jeg skal bruke tid på meg selv - veldig vanskelig når man ikke syns det er tid nok til hverken barn, jobb eller ektemann. Men fungerer ikke jeg får jeg jo ikke gitt noe til de andre heller. Jeg har begynt å unne meg luksus-tid med meg selv med massasje, shopping og cafebesøk. Fantastisk!
• Jeg skal bruke tid på Adam og meg - la oppvask være oppvask, få tak i en barnevakt/babysitter og gjøre ting sammen. Vi fikk til en korttur til Malmø før jul. Ikke store utflukten kanskje, men hotellovernatning i utlandet var et stort skritt for oss!
• Jeg skal ha vaskehjelp! Det blir nok et prosjekt å finne ut hvem, hva og hvordan - og til hvilken pris! - men jeg gidder ikke bruke den lille energien jeg har tilovers etter en lang dag med 100% jobb og som 100% mor, på å gjøre noe jeg ikke ønsker.

Da tror jeg hverdagen i 2012 kommer til å henge litt mer sammen. Så nå skal vi prøve igjen med alle de samme nyttårsforsettene vi har hatt før. Mer trening, sunnere livsstil, mindre sjokolade og junk food. Dere kommer sikkert til å få lese mer om Wii-tirsdager (som vi har tenkt å begynne med igjen), sunn mat (som det nok er på tide å innføre igjen), og forsøk på løping, dansing og pilates. Alt er gjort før!

Så, det kan være 2012 blir en reprise av 2011, og at vi virkelig gjør de samme feilene igjen. Men forhåpentligvis vil planen min hjelpe litt på vei.

Og hvis ikke kan vi jo bare prøve igjen i 2013.

Det er godt med nye år - og nye muligheter!