Berlin - en kjærlighetshistorie

Jeg har akkurat vært en tur i Berlin (derav meget liten bloggaktivitet i det siste - sorry!) Jeg har vært på kurs gjennom jobben, og fikk både faglig og sosial input i noen dager. Det var godt med noen dager for seg selv, flere netter uten barnegråt og morgener uten stress og jag. Å så var det jo herlig å være i Berlin igjen!

Berlin er byen hvor Adam og jeg møttes. Her hadde vi våre første dates, gryende forelskelse, tiden vi ble kjent med hverandre. Berlin er en fantastisk by - og en fantastisk by å møte mannen i sitt liv i:-)

Det er snart åtte år siden vi bodde der, og nå var jeg tilbake alene. Jeg må si jeg savnet både mann og barn litt. Men det var morsomt å minnes alle steder og opplevelser vi hadde sammen. Museer vi har vært på, coctailbarer vi har frekventert, kinoer hvor vi har flettet fingre.

Jeg gjorde også en liten oppdagelse. Vi var på sightseeing en dag og kom forbi stedet hvor Adam og jeg hadde vært på vårt første restaurantbesøk sammen. Dengang satt vi ute ved et bord ved vannet, og jeg husker at Adam likte ikke desserten sin (det fikk ikke meg til å like ham mindre).  Så sa guiden: Vi kommer nå forbi Nikolaiviertel....

Ringen var sluttet! Dette var noe jeg absolutt ikke husket! Men det forklarer selvfølgelig hvorfor vi falt for navnet Nikolaj (og hvorfor jeg egentlig ville stave det med i). Ja, Berlin blir nok for alltid for oss en kjærlighetshistorie!

Disco-feber

Det er noen uker siden Nikolaj tok sine første skritt. Men likevel har han ikke helt tatt sats og beveget seg fritt ut i verden på to ben. Men her de siste dagene har han begynt å prøve seg mer og mer. Han er oppe i 10-15 skritt i sin ferd mellom spisebordet og sjenken, og videre mellom piano og tv-bord. Eller mellom smilende familiemedlemmer som kaller kom, kom kom...

Mange barn som tar sine første skritt ser ut som en fulle sjømenn på vei nedover Nyhavn. Men Nikolaj har mer klasse enn som så. Han løfter armene over hodet mens han holder hodet høyt og smiler fra øre til øre. Han skyter venstre hofte ut og har en nøye kalulert vektoverføring til høyre ben før høyre hofte så skyter ut. Gutten har stil! Som vår egen lille John Travolta danser han seg gjennom stua.

Så vi følger opp med å tenne disco-kulen, sette på høy musikk og ha vår egen Saturday Night Fever hver eneste dag.

Nikolaj på vei gjennom stuen
mens mor kaller: kom, kom, kom...

Hvor vanskelig kan det være?

En liten natlig bønn til familien:

Kjære Nikolaj,
når du våkner om natten kan du bare lukke øynene og sove videre. Du ligger helt trygt i sengen din og mamma og pappa er rett i nærheten og passer på deg. Det er ingen grunn til å gråte høyt og vekke resten av huset. Har du mistet sutten din kan du bare ta den inn i munnen igjen, så sover du godt videre.

Hvor vanskelig kan det være?

Kjære Johanne,
når du våkner om natten og er tørst kan du bare ta vannet som står i glasset ved senga di. Du behøver ikke komme inn til meg og be om det. Jeg må uansett gå inn på ditt rom for å hente det. Du kan bare ta en slurk å legge deg ned og sove vider i din egen seng.

Hvor vanskelig kan det være?

Kjære Adam,
når ungene våkner om natta kan du også våkne og gå inn til dem. Du behøver ikke vente til jeg har våknet og blir nødt til å vekke deg. Du skal bare lytte etter små knyst og hulk fra naborommene. Så kan barna få sove raskt videre uten at alle andre skal våkne også.

Hvor vanskelig kan det være?

Kjære Kari Anne,
når du våkner om natten, enten for å trøste ungene eller for å vekke Adam sånn at han kan trøste ungene, kan du bare lukke øynene og sove videre. Du behøver ikke ligge våken etter at ungene har sovnet igjen. Du behøver ikke ligge våken når Adam tar seg av barna. Det er ikke nødvendig å begynne å tenke på jobben, innredning av barnerom eller å forfatte neste blogginnlegg. Du kan bare sove!

Hvor vanskelig kan det være?

Matlagning for viderekomne

I dag var det min hentedag, og jeg hadde ungene alene et par timer før Adam kom hjem. Det betyr at matlagning og middagshygge skulle gjøres som alenemor. Det trengtes en plan!

Johanne og jeg avtalte på hjemveien at hun skulle få leke med PlayMais (et naturlig hobbyprodukt for barn, med store, fargeglade "puffede mais", som man kan sette sammen ved hjelp av vann). Johanne fant PlayMais frem mens jeg plasserte Nikolaj ved bordet med resten av matpakka. Så skulle de være sysselsatt mens jeg lagde mat.

Så langt så godt. Det var bare det at å "leke med" PlayMais ikke hadde samme betydning for Johanne som for meg. Jeg hadde tenkt at hun kunne sitte og være kreativ mens jeg holdt på på kjøkkenet og kom med engasjerte og oppmuntrende tilrop. Men nei. Jeg skulle hjelpe til. Og å "hjelpe til" i den unge dames forstand betyr at jeg gjør alt mens hun sitter ved siden av og synger. Da var det ikke så lett å få laget noe mat.

I tillegg ble Nikolaj jo mer interessert i Johannes hobbysaker enn i sin egen mat. Det betyr ikke at han ikke var sulten. Han krabbet opp på bordet, smøg seg inn mellom tallerkenr og glass, og forsynte seg med PlayMais i alle regnbuens farger. Det er riktignok et naturprodukt, og de er fargesatt med matfarger, men jeg tror ikke det er meningen at de skal brukes som mellommåltid. Da mor forsøkte å få maisen ut av munnen på ham satt han i et vræl. Hvordan kunne jeg være så slem?

Ny taktikk. Jeg tok nå begge ungene med på kjøkkenet for å være med på matlagingen. Johanne får være med å lage fiskekaker/fiskefrikadeller (så får hun jo også "eierskap" til maten, og vil spise mer av det som er sunt, sier ekspertene). Nikolaj sitter på dette tidspunkt glad og fornøyd å gumler på rå ingefær. Johanne får lagt 3 fiskekaker på pannen - VRÆÆL. Hun kom bort i stekepanna. Det gjør selvfølgelig vondt. Vi får gitt umiddelbar førstehjelp med kaldt vann, men det er nå ikke mulig å få henne til å stå selv lenger. Hun skal sitte på min arm.

Fiskekakene må snus i panna, og jeg prøver iherdig å takle dette best mulig med en treåring på armen. Jeg får etterhvert en god teknikk og får manøvrert Johanne over på venstre hofte, så jeg får høyre arm fri til stekespaden. Nikolaj har nå fått kommet seg opp på en skammel og ser på matlagningen i farlig nærhet til den varme panna. Han strekker ut armen. Jeg skyter ut høyre hofte for å stoppe ham i tilløpet, svinger deretter hoften elegant tilbake til venster hofteknekk for å fange opp Johanne som har hengt i fri luft fra min venstre arm.

Og sånn fortsatte vi. Fiskekakene ble ferdige. Ingen flere fingre ble brent, og jeg fikk trent opp en hoftesving som en middels god rumbadanser.

Det kaller jeg matlagning for viderekomne!

Tiss og tull

Johanne liker å komme over i vår seng om natta. Ikke hver natt, men hvis hun våkner tusler hun ganske stille inn til oss, kryper inntil meg i senga og sover videre. Selv om det selvfølgelig er godt å ha senga for seg selv innimellom er jeg egentlig fornøyd med denne ordningen. Det er så mange jeg hører om hvor barna setter seg opp i sin egen seng og roper hvis de våkner. Da må jo mor eller far stå opp og ta seg av barna. Selv om det bare er å gi en sutt eller ett klapp på hodet gir jo det avbrudt søvn. Det slipper jeg! Innimellom våkner jeg om morgenen og finner Johanne ved siden av meg uten at jeg har fått med meg at hun har kommet engang. Da syns jeg natta fungerer fint:-)

I dag våknet jeg også med Johanne ved siden av meg. I utgangspunktet veldig hyggelig – men i dag fikk jeg litt mer på kjøpet enn jeg hadde regnet med. Senga var nemlig våt. Johanne tisser veldig sjeldent i senga, men i natt hadde det altså skjedd.

Hvorfor kan ikke den drxxtungen bare bli liggende i sin egen seng? Der har vi jo tisselaken og dyner som lett kan vaskes!!! Men nei da. Hun har foretrukket å tisse i min seng, på min arm, og å trekke min dyne helt over seg for å holde varmen (og dermed selvfølgelig gjennomtrukket min dyne med sine kroppsvesker).

Vi hadde en rimelig hektisk morgen i dag! Det er knapt med tid fra før av. Nå måtte i tillegg Johanne og jeg i dusjen/brusebad. Vi måtte legge sengetøy, pysjamaser og dyner til vask. Og jeg måtte gjøre et forsøk på å rense madrassen. Ikke akkurat det jeg har mest lyst til å gjøre om morgenen.

God morgen alle sammen, god morgen far og mor, god morgen storesøster, god morgen lillebror...

Tøys og tull!

Eller... tiss og tull!!!

Vinterstøvler i august

Sist uke var jeg en tur med ungene i vår faste skobutikk. Begge skulle ha tøfler / hjemmesko til en ny sesong i barnehagen, og Nikolaj skulle ha sitt første par sko. Enda en milepæl i den unge manns liv:-)

Denne skobutikken er så fantastisk, fordi hun som driver det rett og slett kan alt om barnesko. Det kan hende du må vente lenge på betjening, men når det først er din tur vet du at du får de riktige skoene. Både Johanne og Nikolaj ble stilt opp på målebordet, og så ble jeg presentert 3 skopar til hver til å velge mellom. Og vi snakker KULE sko!

Når vi nå var der spurte jeg om når vi burde begynne å tenke på vinterstøvler. De bruker å være utsolgt rundt høstferien, og da tar de ikke nye inn, så her gjelder det om å være tidlig ute.

- Vinterstøvler? de er vi i full gang med allerede, sa hun. Og vips sto det et par vinterstøvler til hver av ungene på disken. Johanne fikk Angulus-bikerstøvler i sølv, med gore tex og pelsfor helt ut til tærne. Nikolaj fikk verdens søteste små, blå og sorte Naturino-støvler. I tillegg fikk minstemann olivengrønne Bundgaard-sko til høsten, og et par Kitzbühel-tøfler til barnehagen.

Det ble et godt kjøp. Godt tilpasset hver fot, god kvalitet, god rådgivning og uten at jeg skulle vri hodet alt for mye for å finne ut hva som passer best til mine barn. Hadde ikke planlagt å kjøpe vinterstøvler alt i august - men det er godt med alt som er unnagjort.

Prisen spør du? 2500 kroner! Det koster å være kar. Også for små karer...

Yndlingsskobutikken: Rend og hop

Første skritt

Nikolaj har begyndt full tid i barnehagen / vuggestuen. Det har vært en hard tørn for liten og stor. Nikolaj har ikke villet være sammen med fremmede hele dagen, så han har skreket fra begynnelse til slutt. Vi har måttet hente tidligere enn vi opprinnelig hadde tenkt for å prøve å lette innkjøringen noe. Det har vært hjerteskjærende å gå fra ham hver morgen - men heldigvis blir jo ting litt lettere etterhvert.

En positiv side av den tøffe starten er at Nikolaj har innsett at det ikke holder å krype rundt på gulvet når de store barna løper rundt ham. Så torsdag tok han rett og slett sine første skritt! (Trommehvirvel!!!) Det var et stort øyeblikk. Vi sto på kjøkkenet, og han hadde sett at Pappa hadde noe spennende i hånden. Så han tok fire vaklende skritt for å nå sitt mål. Med gele i knærne og en hoftevrikk Ricky Martin ville misunne erobret han for første gang verden på høykant.

Smilet hans var uvurderlig!

(Det tror jeg forøvrig også Ricky Martin ville misunne)

Så i det siste har vi ved enhver mulighet stått på kne og sagt: "kom Nikolaj, kom, kom" med høye stemmer, og håpet han ville gjentatt suksessen. Og det har han gjort! Jeg tror fortsatt ikke han kommer over 5 skritt av gangen, men han har helt klart kommet seg opp i vertikal stilling og betrakter verden fra en ny vinkel.

Ved siden av løper Johanne frem og tilbake og viser hvor flink hun er til å gå. Vi er vel ikke like overrasket over hennes prestasjoner (siden hun tok sine første skritt da hun var 10 mnd). Men vi prøver å heie på henne med like stor entusiasme. Og så er hun jo flink til å oppmuntre lillebror til å gå da: "Kom Nikolaj, kom, kom her".... (hvor kan hun ha det fra?)

Nye positive ringvirkninger: Nikolaj synes ikke det er så ille i barnehagen lenger. Han skriker litt når han leveres, men så hygger han seg resten av dagen.

Det er gode nyheter for liten og stor.

Sykkeltrening

Det er bare å inrømme: Jeg er ikke spesielt god til å sykle. Ikke en god egenskap å mangle når man har valgt å bosette seg i Danmark. Men etter et kraftig fall på sykkel som 12-åring (og dertil enorme tannlegeregninger som aldri stopper å komme) er jeg utstyrt med en sunn smule skepsis.

Jeg prøver iherdig fra tid til annen. Som når vi skulle på sykkeltur med klassen på ungdomsskolen. (Tror aldri jeg har sett lærer'n min så sinna, han nekta å tro det var mulig å sykle så sakte som jeg gjorde. Men det gjorde jeg altså).  Eller når jeg bodde i Bergen sentrum og studerte på NHH og ikke hadde råd til busskort på slutten av semesteret. (Bakker, regn og vind er ikke det som gjorde sykkelgleden min større).

Men i Danmark er jo forholdene lagt naturlig, godt tilrette for å komme seg frem på jærnhesten. Jeg liker best de stille områdene og på tidspunkter hvor det ikke er så mange ute på tur. Prøvde å sykle på jobb noen ganger når jeg bodde i byen. Men det ble jeg nødt til å holde opp med. I et kobbel med syklister på en smal sykkelsti, med stor biltrafikk rundt, og rigide trafikkregler er det streng kustus for hva man kan og ikke kan gjøre. Man kan for eksempel ikke kjøre for sakte. Ikke slingre. Ikke skvette fordi det kommer noen fra høyre og på ren refleks prøve å slenge seg til venstre. For en dårlig syklist er det vanskelige vilkår. Jeg endte som oftest bakerst sammen med en gammel dame med overlesset sykkelkurv. Med sykkelhjelmen på skjeve, et krampeaktig tak på styre og med panikk i blikket.

Jeg har den siste tiden begynt å forberede meg på å skulle tranportere ungene til å fra barnehagen. På sykkel. Det er ikke lange stykket, og det er sykkelsti hele veien, så det skulle være overkommelig. Det slo meg at det ville være en god ide å ta med meg sykkelen på toget, for så sparer jeg noen minutter på turen til og fra jobb også. Med kort margin fra arbeidsslutt til barnehagen lukker er det jo viktig å spare så mye tid som mulig. Men med mine sykkelferdigheter var det ikke så enkelt å få med seg sykkelen på et overfylt tog. Jeg tror jeg ga mine medpassagerer en god latter allerede når jeg skulle få sykkelen opp på perrongen. Det er en smal rampe på siden av trappen som akkurat har plass til sykkelhjulet. For meg var det en utfordring å treffe rampen, å forbli i rampen, og å ha krefter nok til å rulle sykkelen oppover en steil trapp. Forundrer meg ikke om jeg en dag mister sykkelen og blir skubbet ned fra øverste trinn av mitt eget sykkelstyre.

Så skal jo sykkelen inn på toget. Det er egne sykkelvogner og man skal sette bakhjulet inn i en holder. Men disse sykkelvognene er overfylte når jeg skal på (etter at det ble gratis å ta med sykkel er det mange som har tenkt som meg - det er kjekt med sykkel også når du kommer frem).  Og hvis man er så heldig å få plass skal man presse seg inn i den fulle togvognen og manøvrere sykkelen inn på plass. Med bakhjulet først. Jeg snubler over pedalene, får ikke sykkelen til å stå med hverken holder eller støtte og står selvfølgelig på feil side når jeg prøver å presse sykkelen på plass. Så jeg må gå rundt (uten å miste sykkelen) og prøve igjen.

Vet ikke om dette frister til gjentagelse...

Siste utfordring tok jeg fatt på i går. Kan jo ikke bare sette barnehagebarnet bak på sykkelen lenger. nå er det TO som skal med - og vi har gått til innkjøp av en sykkelhenger. Adam er en dreven syklist, og har til nå hatt ansvar for hengeren. Men vi kan jo ikke hente og levere sammen, så nå måtte jeg også lære det. Så i går dro vi på sykkeltur hele familien. Adam syklet glad og tilfreds avgårde. Bak kom jeg svettende, prustende og pesende med en sykkelhenger med to barn bakpå.. Etter å ha handlet på veien ble det enda tyngre. Og jeg som klager på at det ikke er nok bakker i Danmark - i går syns jeg bakkene hadde blitt gigantiske.

I tillegg til å passe på meg selv, sykkelen og mine medtrafikanter skal jeg jo nå passe på et lite telt på to hjul som henger en knapp meter bak meg. Jeg må passe på å ikke komme for langt ut til sidene. Jeg må passe på farta i bakker fordi jeg er tungt lesset. Og jeg må passe på at det rykker i sykkelen når jeg svinger (som om jeg ikke er ustødig nok fra før) Men vi kom jo frem. Ungene var blide og fornøyde. Og jeg tror jeg er klar til å prøve alene mandag.

Dette må være hva de kaller god integrering! Noen som vet om barnehagelevering med sykkelhenger gir ekstra poeng til statsborgerskapsprøven?

Å kjøpe vaskemaskin med rabatt

Jeg har flere ganger skrevet om at jeg prøver å leve et nytt og bedre liv. Sund mat og mer mosjon for å få en tilfreds sjel i en sund kropp.

Nå er tiden inne for å innrømme fakta: Det virker ikke! Jeg er mye større nå enn da jeg ble gravid. Og 3 måneder felles barsel og ferie med Adam gjør ikke saken bedre.  Det er for mye god mat på bordet, for mange gode restauranter og for mange gode anledninger til å spise is. Det er jo tross alt sommer!

Men selv om det meste jeg har av tøy har begyndt å stramme, har min nye, korpulente kropp også sine fordeler. Det fant jeg ut her om dagen da Adam og jeg var i Elgiganten for å kjøpe ny vaskemaskin og tørketrommel (de gamle gikk istykker når vi fikk vann i kjelleren). Vi så på noen toppmodeller, og hadde begynt å snakke pris - vi ville selvfølgelig ikke betale for mye. Men selgeren var ikke veldig fleksibel. Maskinene var jo allerede satt mye ned...og så videre og så videre.

-Men, innvendte han (i et forsøk på å overtale oss å kjøpe de dyre, toppmodellene)  - Dere har jo en liten en fra før (henvisende til Nikolaj som sov i vogna) -Og så er det jo en på vei kan jeg se! (Stort smil).

- Eh... Nei! Vi måtte jo svare ærlig. Ingen babyer på vei her. Bare en mor som ikke har blitt kvitt alt babyfettet fra forrige gang.

Da skulle dere sett en selger som begynte å svette. Han pratet om maskinenes fortreffeligheter og hvor mye vi fikk for pengene, men det var klart at han kunne se hva som fantes av muligheter for prisavslag. Imens han ble rødere og rødere og smilte mer og mer beskjemt. Til sist hadde han pratet seg selv ned 860 kroner i ekstra rabatt!

Så kjære venner. Mulig jeg er blitt feit, men det sparer jeg penger på:-)

Bare spis den sjokoladen med god samvittighet du! Det kan lønne seg!

Barnehage og barnesykdommer

Så var det Nikolajs tur til å starte i barnehagen! Sist mandag hadde han sin første dag - trygg med pappa ved sin side og storesøster nedi gangen. Vi har planlagt to fulle uker til innkjøring, så vi skulle ha god tid, og Nikolaj kunne få en fin opplevelse.

Tirsdag og onsdag var Adam med, men kunne trekke seg litt tilbake, så Nikolaj fikk prøve utfordringene med nye omgivelser, nye kammerater og nye leker litt alene. Alt har gått bra! Torsdag var det tid for å prøve å sove der. Det er jo en stor utfordring.

Men barnehager og barnesykdommer går tett i tett. Og selv om Nikolaj jo har vært på besøk i barnehagen siden han var sped, kom alle basiluskene tydligvis litt brått på. Natt til torsdag fikk han høy feber og et uspesifisert utslett over store deler av kroppen. Sånn kan det gå. Ett eller annet virus sa legen. Ikke annet å gjøre enn å vente til det går over.

Så istedenfor å bruke resten av uken på kaffebar mens Nikolaj hygget seg i barnehagen, ble Adam fulltids sykepleier for en stakkars liten pjokk. Vekket hver time på natten fordi Nikolaj ikke fikk sovet ordentlig i varmen. Og med en liten gutt på armen hele dagen fordi Nikolaj gråt med en gang han ble satt ned.

Fra å ha god tid til barnehage-innkjøring er vi idag gått igang med runde nummer to - nå med én uke. Vi krysser fingre for at det går godt denne gangen. At han ikke blir mer syk. Og at han ikke plutselig får det for seg at han ikke gidder være i barnehagen - eller sove der - eller spise der - eller et eller annet annet. (Ja, jeg er jo en bekymret mor. Jeg klarer å bekymre meg for ALT).

Og så krysser vi fingre for at dette ikke er et tegn på hvordan sykdomsbildet skal bli fremover. Selv om jeg ikke har brukt noen "barns sykedager" ennå, kan jeg jo ikke bli hjemme med sykt barn hver 3. dag!

Ett år gammel og en tann fattigere

Så har min lille, store, fantastiske gutt blitt ett år gammel. Det er helt utrolig hvor fort tiden har gått. Fra en liten (eller, egentlig ganske stor), rynkete, hjelpeløs baby, til en robust, nyskjerrig liten mann, med iver etter å oppleve verden. Fra et lite nurk som ikke kunne holde sitt eget hode, spise fast føde eller fokusere blikket, til en sulten liten krabat som står rank i ryggen og får med seg alt som foregår rundt seg.

Fra tannløse gummer til et stort smil med 8 sterke, sunne tenner. Eller...7 sterke tenner er det nå. Han rakk ikke å bli mer enn året gammel før han skulle bevise at vi hadde fått en tøffing i huset, og første tanna røk. Men han har ikke vært i slosskamp. Og selv om han klatrer mye i trappa, opp på bord og opp i vindueskarmer har han ikke falt ned fra noe heller. Nei, gutten sto på et forholdsvis sikkert sted. Mellom bordet og sofaen med både Adam, Johanne og meg sittende ved siden av. Han sto og drakk av et glass vann. Og ikke vet jeg hva som skjedde, men plutselig snublet han, falt ned på gulvet og slo munnen inn i kanten på glasset.

Jeg tok situasjonen ganske rolig og løftet ham opp. Så så jeg at han blødde og tok ham med ut på kjøkkenet for å tørke ham. Så kom Adam løpende etter - med en liten tann i hånda! Da fikk jeg klump i magen, åndenød og vondt i hjertet. Gutten hylte, jeg prøvde å stoppe blødningen og roe ham ned, Adam prøvde å få fatt på legevakta/skadestuen (men hva var nummeret dit?) og Johanne løp rundt og ropte -Vi må til lægen.NU! Med det samme! Skrekkslagne og sjokkerte var vi vel alle sammen!

Men det roet seg jo litt. Blødningen stoppet ganske fort (litt is hjelper på så mangt). Nikolaj stoppet å gråte - ifølge legen var det ikke så smertefullt (hvertfall ikke for Nikolaj, tror ikke han vurderte smerten Adam og jeg opplevde). Og Johanne fikk forklart at man ikke vanligvis mister tenner av å drikke vann.

Så nå venter vi på time hos tannlegen og ser på lillegutt med sitt skjeve smil.

Det er en tøff liten ettåring vi har i huset!

Sjokk og takknemlighet

Jeg har ikke fått skrevet noe i bloggen min på lang tid. Beklager! Har vært på ferie i sommerhuet, og trodde jeg kunne oppdatere litt derfra - men så viste det seg at vi ikke hadde internett-tilgang. Denne uken har jeg vært hjemme igjen - men med terroraksjonen i Oslo har jeg vært veldig travel på jobb. Synes dessuten ikke det passet seg med humoristiske innslag med gode sommerminner når hjemlandet er i sorg.

Har som alle andre vært sjokkert over det som skjedde i Oslo og på Utøya. Med to travle småbarn i stua har det vært litt vanskelig å sette seg ned og sluke alt av nyhetssendinger. Men jeg har fått med meg nok. Det er vanskelig å ta inn over seg det som har skjedd.

Samtidig har det vært utrolig rørende å se den enorme oppbakningen nordmenn får fra danskene i disse dager. Utenfor ambassaden ligger det et enormt blomsterhav - og det blir bare større hver dag. Jeg har gått i "blomstertog" side om side med nordmenn og dansker gjennom Københavns gater. Og i dag har jeg vært til minnehøytidlighet i Domkirken med Dronningen, Kronprinsparet, statsministeren og det meste av regjeringen til stede. Det er en god støtte. Jeg er veldig takknemlig!

Håper å komme sterkere tilbake med mer positive blikk på livet senere.

Foto: Norges Ambassade i København

Jeg savner Mamma!

I en alder av 34 år trodde jeg etterhvert jeg var stor nok til å stå på egne ben. Men nei. Jeg har i den siste tiden forstått at jeg tar feil.

Jeg lever for tiden i et kaos. Etter uker med oppussing av tak og mer eller mindre planlagte ferier har det vært rimelig uoversiktelig i huset. Jeg trodde vi skulle ha noen dager med ro og stillhet, så vi kunne komme litt ajour - kanskje få vasket noen gulv, lagt litt leker på plass og kjørt noen runder i vaskemaskinen. Men nei.

Søndag kom vi nemlig hjem etter en hyttetur med venner. Lørdag kveld var det skybrudd over Københavnsområdet, og 2 måneders regn falt over byen på rundt en time. Det førte til mange oversvømmelser og vannskader. Så også hos oss, viste det seg. Noen cm regnvann (muligens iblandet kloakk) har dekket hele kjellergulvet vårt. Ikke veldig alvorlig i forhold til de som virkelig har fått vannskader, og ikke noen viktige ting som måtte kastes. Men likevel nok til at vår allerede kaotiske tilværelse har endt i et fullstendig vannvidd.

I et forsøk på å få nogenlunde orden på ting la vi oss på alle fire og skrubbet gulv. Kastet ut våte klær, tepper, møbler, leker....og så videre, og så videre. Samtidig som vi prøvde å holde ungene unna det potensielt bakteriefyllte vannet. Vi var dekket i skitt fra topp til tå. I et forsøk på å redde noen colabokser opp i 1. etasje klarte jeg å miste en boks og sprute cola over hele meg, veggen, gulvet... og så videre, og så videre. I kaoset med å få ryddet opp også dette vætskeangrepet klarte Nikolaj å søle et glass melk ut i computeren. Med det ble det lagt ned forbud mot å drikke noe som helst!

Ved middagstid stod Adam og jeg på kjøkkenet fullstendig apatiske. Gulvet var dekket med kjøkkenutstyr som Nikolaj hadde klart å trekke ut fra skuffer og skap. Johanne skrek som en stukket gris med en gang jeg prøvde å løfte henne ned fra hofta og ned på gulvet. Så når vi satt oss ved bordet glodde vi tomt på hverandre og prøvde å ignorere rot, skrikende unger og slitne kropper. Det var da det slo meg. JEG SAVNER MAMMA!

Mamma som sier - jeg rydder bare opp på kjøkkenet jeg, Kari Anne, så er det litt hyggeligere neste gang vi skal spise. Mamma som tar med seg ungene ut på tur og sender meg mms'er så jeg ser at de har en fin sommer, selv om jeg tilbringer dagen i en mørk kjeller. Mamma som kan finne på å komme hjem med en ny shorts og t-skjorte til meg og sier -Jeg tenkte dette ville være fint til deg, så kan du føle deg vel når du er ferdig i kjelleren! Mamma som godt kan ta over noen vaskeskift, så jeg kan få leke litt med ungene uten å tenke på alt jeg skulle ha gjort. Mamma som spør hvordan jeg har det, lager hjemmelagd pizza til meg og lar meg slappe av og komme til hektene når jeg har bruk for det.

Godt det er ferie fra fredag, og at Mamma og Pappa kommer på besøk i to uker.

Lurer på om ungene mine kommer til lå savne meg på samme måte?

Klargjøring til familiefest

Min svoger er akkurat ferdig med skolen og har blitt student (tilsvarer å bli russ i Norge, men markeres noe mer høytidelig her i Danmark). Det skal feires med stor fest, og vi skal holde den hjemme hos oss. Det blir koselig. Det er en del i den utvidede familien som ikke har sett huset vårt, så det blir jo hyggelig å vise frem hvordan vi har det også.

Men huset bør jo være nogenlunde presentabelt når vi får masse folk på besøk. Og det er ikke så lett når man har småbarn i huset. Hvertfall ikke en på 11 måneder som akkurat har oppdaget at han kan komme seg rundt over alt, og gjerne vil utforske det hele. Alle krinkelkroker. Hele tiden. Når han kommer over et bord, en hylle eller annen overflate hvor det står noen ting, går han til aksjon. Som i en god Mikke Mus tegnefilm reiser seg opp og ser på hva han har fremfor seg, strekker ut høyre arm og SVISJ feier alt direkte ned på gulvet. Bang. Stort smil hos liten gutt. Stor bedrøvelse hos mor og far...


I tillegg har vi akkurat pusset opp både utvendig og invendig. Noe som har ført til at ting ikke har kunnet stå på sine faste plasser, og at vi ikke har kunne la ting stå utenfor. Og så har vi jo vært på ferie, og kommet hjem med store kofferter fylt med skittentøy. Ingen av tingene serlig fordelaktige når man prøver å holde orden.

Så vi har prøvd å få orden i huset hele helga. Adam brukte fredagen på å rydde og støvsuge. Etter ungene hadde lagt seg ryddet vi begge to. Lørdag prøvde vi å sette i stand både ute og inne - sammen med ungene. Det førte blant annet til at Nikolaj tømte vaskebøtta utover gulvet 2 minutter etter at jeg begynte å tørke støv på rommet hans. Sånn kan man jo også få vasket gulvet. Og sånn fortsetter det resten av dagen. Med en gang man holder på med noe kommer ungene, og så blir man nødt til å skifte fokus vekk fra vasking, rydding og støvtørking. Og med en gang man er ferdig med rengjøring ett sted skal det spises eller lekes, og det hele rotes til igjen. Mat på, rundt og under spisebordet. Leker utover hele stuegulvet. DVD'er alle andre steder enn i hylla. Lørdag kveld - etter to fulle dager med rengjøring og istandsetting - så det like ille ut her som det pleier å gjøre. AAArrrghhhhh

Regner med vi får det til å se nogenlunde ut til gjestene kommer. Men håper de ikke kikker for godt på vinduene og inn i krokene...

Men vi er jo veldig hyggelige da! Får håpe det veier opp:-)

Første uke i arbeidstøyet

Så er jeg ferdig med første uke på jobb. Helt utrolig hvor fort det har gått - og helt utrolig hvor greit det er gått. Det er jo selvfølgelig litt å sette seg inn i, men de viktigste tingene sitter jo i fingrene. Så litt oppfrisking her og der, litt tid på å komme seg inn i alle datasystemer og lære seg alle nye passord, så var jeg stort sett velfungerende fra dag to.

- Det skal vel bli godt med helg, sa mine kolleger til meg fredag. - Det må jo være hardt å skulle jobbe hver dag etter en så lang pause. Hardt? sier jeg. 7,5 timer daglig i fire dager i strekk uten å skulle passe på en vilter 11 måneder gammel gutt som konstant klaterer i trapper, opp på bord og stoler og prøver å komme seg inn i skap han ikke skal være i. 7, 5 timer daglig uten å måte bære 12 kilo på den ene hofta mens man prøver å lage mat, vaske tøy eller luke i hagen. 7, 5 timer daglig uten å lukte bæsj/lort og gulp og uten å bli siklet på, spist på og klort. 7,5 timer daglig med interessante arbeidsoppgaver og hyggelige, voksne folk rundt seg. Og i tillegg til dette 20 minutter på tog hver vei hvor jeg kan fordype meg i tanketomme krimier uten avbrudd.

Har ikke hatt det så stille og rolig på ett år jeg!

Men savner jo familien litt likevel, da...

Så blir det alvor igjen

Ja, nå er dagen her. Min siste barselsdag. I morgen er tiden som fulltidsmamma endegyldig over, og jeg går over i en tilværelse som stresset, utearbeidende småbarnsmor istedenfor. Vet ikke helt om jeg skal grue eller glede meg...

Torsdag 24. juni 2010 var min siste arbeidsdag, det vil si at jeg har hatt 361 dager med hjemmehygge (samt søvnløse netter, stress og barnegråt), men nå er tiden inne for å kombinere denne hyggen med 7,5 timer arbeid daglig - pluss transport. Bare tanken på det kan jo gi hjertebank, svettetokter og andre stressymptomer. Heldigvis har Adam barsel frem til august, så jeg har litt tid til å komme meg inn i arbeidslivet før presset med hentetider og togforsinkelser blir alt for stort.

Hva har jeg så brugt alle disse dagene til? Alt for lite opprydning, istandsettelse i huset og fiksing i hagen. Ikke babysvømming og babyrytmik (som jeg ellers hadde planer om). Alt for få dager hvor jeg hentet Johanne tidlig i barnehagen for at vi kunne gjøre ting sammen. For få turer til Zoo, lekeland og museer. Nesten ingen besøk til barslende venninner. Kun to turer på babybio. Ingen trening med pushy-mums eller babytrening på treningssenter. Og så videre, og så videre...

Men jeg fikk til å begynne på trening (kun for voksne) fra Nikolaj var 6 uker. Og vi har hatt noen fine ferier i Norge. Jeg har fått til to turer i Zoo alene med ungene, to turer på babybio med Nikolaj og noen turer på lekeland på McDonalds. Jeg har spist alt for mange shwarma til lunsj, tilbragt alt for mange timer i pysjamas, og sett alt for mange timer dum TV. Jeg har laget meg (og delvis gjennomført) et morsomt treningsprogram på Nintendo Wii, jeg har gått MASSE tur med barnevogn, og lekt mange, mange timer med ungene på lekeplassen ved barnehagen. Jeg har hatt med Johanne og Nikolaj på café, på shopping og ut og kakao fra 7-11. Vi har hatt besøk, gått på besøk, holdt bursdagsfester og navnefest. Og så har vi hatt mange fine timer hjemme med lek, sang, høytlesning, tegning og hygge.  Og så fikk vi oss jo en tur til Frankrike. Tres bien.

Men viktigst av alt, jeg har brugt 361 dager på å bringe til verden, stelle, passe og elske verdens vakreste lille gutt - og hans storesøster. Så nå er Nikolaj blid, trygg, nyskjerrig og klar til å møte den virkelige verden (regner jeg med hvertfall), sånn at jeg kan møte alvoret på jobb med ro i sjelen, og være trygg på at de små podene har det godt.

Ikke så ille bare det!

Dessuten er Nikolaj så vilter og nyskjerrig for tiden at man ikke får to minutter i fred. Godt det ikke er jeg som skal passe ham lenger!

Familien Kaos på tur

Så har vi landet trygt hjemme, etter en drøy uke på tur i det sydfranske. Vi ble invitert av et vennepar (som også er på barsel) som hadde leid et feriehus ved Rivieraen. Det var et tilbud vi ikke kunne si nei til - når vi nå for én gangs skyld var hjemme begge to og uten spesielle planer for dagene som gikk - så vi pakket bagger og unger inn i bilen og kjørte av sted. Jeg takker høyere makter for at vi ikke har barn som skriker uavbrutt, får store raserianfall, blir bilsyke eller nekter å sove. Da hadde dette ikke blitt en god tur. Men heldigvis gikk turen både frem og tilbake bra - selv om vi nå har sett Aladdin 6 ganger på 6 dager og kan alle Torbjørn Egners viser utenatt.

Men man kan ikke reise på tur med barnefamilien uten at det blir litt kaos. Det er litt for mye krutt i jentungen og utforskertrang i guttungen til det. De vi besøkte hadde med seg ei jente på 5 mnd. En vakker liten frøken med sterk vilje, og som ikke var helt enig med mor og far i når hun skulle legge seg eller spise. Men hun lå fortsatt stille, og kunne med relativt letthet tas med ut i den store verden.

Johanne og Nikolaj hadde ikke mer enn satt fot innenfor døren av vår midlertidige sydfranske leilighet før de hadde endevendt den. Johanne skulle vise frem alt sitt tøy og leketøy, skulle hilse på babyen og helst løfte på henne samt klatre opp på babyens far som er en stor sterk mann det selvfølgelig er gøy å turne litt på. Nikolaj satt sine spor med å reise seg opp og sette fine håndavtrykk på alle vinduer han kom til, han dro ned alle vannflaskene som var pent stablet i et kjøkkenskap og han trakk søplekassen/skraldespandet ned fra sin plass og spredte alt innholdet utover det nyvaskede gulvet. Velkommen sa dere? Ja man er alltid glad for gjester. Noen når de kommer, andre når de går...

Den første kvelden tok vi en tur ned til havnen og så på båter. Værtskapet vårt så ut som et nyforelsket par som promenerte langs kaia med en chick liten accessoire av en barnevogn. De hadde tid til å holde rundt hverandre, småprate og nyte landskapet. Litt lenger bak kom vi. Nikolaj prøvde konstant å klatre ut av barnevogna, kaste av seg sommerhatten og øvde på en fin, ny, høy tone han hadde oppdaget. Iiiiiihhhhhh! Johanne gaulet av full hals på sanger ukjent for menneskeheten mens hun vekselvis brukte brettet på barnevognen som sparkesykkel/løbehjul og red rundt på mors eller fars skuldre. En virkelig romantisk aften ved havna, med andre ord.

En dag bestemte vi oss for å spise frokost/morgenmad på stranda. Vi dekket opp med pledd, parasoller, strandtelt(!) god mat og plenty av drikke og solkrem. Venneparet vårt lå avslappet i skyggen og nøt sine baguettes og croissants mens de kunne synge og leke med babyen. Vi bygget sandslott, vasset/soppede og sprutet vann med Johanne. Vi prøvde å holde Nikolaj vekk fra dypere vann enn han kunne krabbe i, prøvde å få ham til å la være med å spise sand, og prøvde å hindre ham i å krabbe oppi croissants'ene (alt sammen med liten suksess) Det hele gjort mens vi iheridg prøvde å smøre dem inn med nok solkrem. Jeg fikk aldri lest boka jeg hadde med meg til stranden den dagen.

Det var en veldig hyggelig ferie. Og jeg tror helt seriøst at vi ikke kommer til å få roligere ferier enn dette på noen år. Så Mamma og Pappa Kaos får nok slappe av litt på jobben i årene som kommer. Bortsett fra å skremme vennene våre fra å få flere barn tror jeg ikke vi forårsakede alvorlig skade på turen denne gangen.

Hvordan takker man så for en generøs invitasjon om å komme på feriebesøk etter et slikt opphold? Kjære venner - jeg tror faktisk det kunne vært mye værre!

Takk for turen!
Hilsen familien Kaos

Spontan ferietur

Spontanitet er ikke noe som ligger til familien vår. Det meste planlegges i minste detalj med laaang forberedelsestid. Jeg er nok litt av en planlegger selv, men må nok si at det er min kjære husbond som står for de mest nitidie detaljspekuleringene. Overraskelsen ble derfor stor - både for de som kjenner oss og oss selv - når vi bråbestemte oss for en spontantur til Sydfrankrike!

Vi har noen venner som har leid seg en leilighet ved Rivieraen som har plass til besøk. Når vi først fikk spørsmålet om vi ville komme, ble jo det slått bort som noe utopisk. Men ved nærmere ettertanke kunne vi jo godt! Vi er jo på barsel begge to. Johanne har ingen oppmøteplikt i barnehagen. Ingen andre ting var planlagt. Så dermed har vi på under en uke pakket og gjort oss klare til en tur til Frankrike. (Noen ville kanskje si at det ikke er så spontant hvis man trenger en uke til å gjøre seg klar, men tro meg, for oss er dette VELDIG spontant).

Dessuten er det jo en lek å skulle pakke til sydlige strøk. Vi har ikke pakka gummistøvler, bobledresser/flyverdragter, vinterstøvler eller andre store ting. Har fylt opp med litt mer solkrem og strandleker, men det er liksom bare hyggelig å pakke det. I tillegg har vi vært så vågale at vi satser på å kunne kjøpe ting vi trenger underveis. Proviant til reisen (en gang Kurrywurst og en gang Burgerking så langt), babymat og bleier til Nikolaj. Dette er banebrytende. Jeg går jo vanligvis ikke opp i butikken uten å ha proviantert og pakket for en uke hvis jeg skal ha ungene med.

Har tro på at det nok blir en fin tur likevel!

Blogging tror jeg derimot ikke det blir så mye av. Den neste ukes tid står solbading og hvitvin i skyggen på programmet. Så skal dere nok få behørlig rapport når jeg kommer tilbake.

Au revoir!

Alt kan spises

Nikolaj er kommet i den orale-fase. ALT skal inn i munnen. For å undersøkes, selvfølgelig, men aller helst for å spises. At han nå kommer seg vidt og brett ut i verden, og samtidig er i ferd med å få tenner så det klør godt i gummene er heller ingen god kombinasjon. Ikke bare får han lyst til å stikke alt i munnen for å stoppe kløingen - han får det også til!

Og det er ikke lite som får prøve seg en tur inn i munnen - og eventuelt også ned i svelget - på den unge herremann. Her en dag fant jeg ham liggende på gulvet, etter at han hadde smøget seg mellom adskillige stolben og over kjeppene som holder stolbena sammen. Han lå sidelengs mellom/oppå/under 4 tomme bokser tysk hveteøl som Adam og jeg hadde nydt dagen før. Det så ut som en riktig lekkerbisken, og han hygget seg med de siste slantene. Lurer på hvor mange dråper en sånn liten kropp tåler før den får promille?

Alle slags planter er en stor hit. Da vi var i Randers Regnskog satt han på ryggen min, og hver gang vi kom i næheten av et tre strakk han armene sine ut for å få tak i noen blader. Vet ikke helt om de tropiske plantene var ment til å spises? Han fikk hvertfall sin porsjon grønne "grønnsaker" den dagen. I mangel på tropisk regnskog her hjemme tyr han heller til potteplantene - inne som ute. Det beste er en stor håndfull jord rett i munnen. Ingen ting er som et stort, svart smil fra små nyskjerrige (og sultne?) gutter.

Andre populære, spiselige ting er, ifølge Nikolaj: gummistøvler, Johannes teninger (helst mens hun fortsatt tegner dem), min mobiltelefon, pc'en (ikke så rart det tar litt til å skrive disse innleggene for tiden), min nese, barbie-dukker og haugen jeg feier opp under bordet etter vi har spist.

Men den største overraskelsen fikk jeg i går. Han var med meg på toalettet, og utforsket som vanlig alt rundt seg. Da jeg skulle vaske hender passet jeg på å lukke lokket på toalettet, så han ikke skulle gå på oppdagelsesferd ned i skåla. Men når jeg snudde meg rundt etter håndvasken, fant jeg Nikolaj sittende og sutte på WC-blokken! Harpic Hygenic med Citrus, nam nam. Han må ha fisket den ut mellom toalettskålen og ringen, mens lokket var nede. Han virket både glad og tilfreds med sin fangst. Adam og jeg syns det var litt mer ulekkert. Vi ble ikke helt enige om det var innholdet av såpe og kjemikaler, eller eventuelle rester fra dens tidligere oppholdssted som var eklest - men særlig appetittelig var det hvertfall ikke. Bortsett fra for Nikolaj da. Kanskje han fortsatt hadde litt promille? Men om ikke annet så hadde han god ånde resten av den dagen.

Afternoon snack, anyone?

Gjensynsglede

Norge er et lite land. Dermed er det lett å møte noen man kjenner. Så også på vår Norgestur. Jeg kjørte inn i Bergen for første gang på 8 år, og i det vi parkerer bilen ved hotellet ser jeg en gammel studiekammerat som jeg ikke har sett på ca like lenge. Så morsomt! Jeg pakket med meg det jeg skulle ha fra bilen og tok Johanne i hånda og gikk bort å hilste på. Det var hyggelig! Jeg var ett stort smil. Jeg syns det var så godt å komme tilbake til en fin by, det var spennende å ha med familien på reise, og det var morsomt å treffe gamle kjente.

Studiekammeraten min var ferdigutdannet siviløkonom, og satt i fin dress og kule solbriller. Han tok seg et glass vin på en av Bergens hotteste uterestauranter og nøt finværet som for en gangs skyld preget byen. Han smilte lurt, men jeg tenkte ikke videre over det. Fortalte bare litt om familien, vår store ferietur og om livet generelt. Men samtalen ble ganske kort, for jeg måtte inn på hotellet og få sjekket oss inn.

Vel inne i hotellets heis på vei opp på rommet så  jeg meg selv i speilet (ikke så lett å la vær i et lite rom som er dekket fra gulv til tak med speil på 3 av 4 vegger). Der sto jeg med noe som så ut som et hysterisk smil - og jeg som bare følte meg glad og fornøyd. Jeg så sliten og dratt ut etter 10 timer i bil med barn (uten at DVD-spilleren fungerte). Håret sto til alle kanter. Jeg var knallrød i kinnene etter å ha stresset med å finne veien til hotellet gjennom alle Bergens enveiskjøringer og veiarbeider. Jeg var nedlesset av bagger, vesker, kofferter og med en utålmodig 3-åring i hånda. Og midt oppå hodet hadde jeg en stor, rosa spenne med 3 gule blomster som Johanne hadde pyntet meg med (og som jeg hadde glemt alt om).

Følte plutselig det ikke var så mye å smile over lenger.

Gjensynsglede? Jada, Rune lo sikkert godt etter å ha sett meg....

Dansker på fjelltur

Vi hadde tenkt oss på en liten fjelltur sammen med mamma når vi var på besøk. Ville gjerne høyt opp, men kunne jo ikke gå så veldig langt med Johanne, og Nikolaj skulle sitte i bæremeis så det kunne ikke være for vanskelig å gå. Mamma visste om et fint fjell i nærheten, hvor man kunne kjøre opp det meste, og så gå en liten tur opp i fjellheimen.

Selv om snøen hadde smeltet for lenge siden nede i vestlandsbygdene var det ikke likedan oppe på fjelltoppene.  Ofte kan det være litt pinlig å kjøre med danske bilskilter over fjell i Norge - medbilistene går liksom umiddelbart ut fra at man ikke vet hva man holder på med når man kjører litt i høyden. Men denne dagen var jeg faktisk glad for å at vi kunne skjule oss bak å være "dumme dansker". Veien stoppet nemlig plutselig i en massiv vegg av sne, og det var ingen snumuligheter. Jeg måtte derfor rygge nedover. Det var snakk om en liten bratt fjellvei! Vel nede på nærmeste parkeringsplass sto alle de norske bilene godt parkert med eierene vel plassert i sine hytter. De lurte nok på hva vi skulle opp i snømassene å gjøre...

Så måtte vi prøve å gå litt tur mellom hyttene istedenfor, og se om vi kunne komme oss opp i høyden derfra. Johanne ville gjerne helt opp på en fjelltopp - men det ble nok en litt for lang tur. Men området var vakkert, og vi tok benene fatt og ville nyte det flotte fjellandskapet. Vi stoppet etter noen få meter for å ta et bilde av Adam og ungene. De sto på en liten snøskavl med noen flotte fjell i bakgrunnen - og så lå de plutselig på ryggen alle tre. Adam hadde trådt gjennom den råtne snøen og ned i en liten vårbekk.


Danske på fjelltur (på vei ned igjen, hvertfall)

Mamma og jeg knakk sammen i latter. Det var liksom for utrolig det hele. Ungene kom seg fint over sjokket. Men Adam satt fast med en våt fot langt nede i snøen. Han måtte løftes ut. Og med kliss våt sko og iskalde føtter var det ikke stort annet å gjøre enn å gå tilbake til bilen. Den med danske bilskilt.

Etter knappe 10 minutter måtte dansken ned fra fjellet. Men vi med norsk blod i årene holdt det gående litt lenger. Så mødtes vi til lunsj/frokost litt senere. Frokost er jo dansker gode til:-)



Nordmenn på fjelltur (med noe fotoskeptiske barn)

Pushy Mums Bergen

Jeg har tidligere skrevet at jeg føler meg i nogenlunde god form. Mange turer med barnevognen er noe av årsaken. Etter en tur til Bergen trekker jeg alle tidligere utsagn tilbake! Der er det rett og slett sport for småbarnsmødre å gå tur OPP Fløyen med barnevogn! Jeg bøyer meg i støvet.

For de som ikke er så kjent er Fløyfjellet et 399 meter høyt fjell midt i Bergen-by. Når jeg bodde i Bergen gikk jeg mye tur på Fløyen, men var ingen stor fan av å gå oppover. Nedover, derimot, er en fin tur. Under vårt Bergensbesøk tok jeg familien med på Fløybanen opp på fjellet (sammen med alle de andre turistene), og hadde beregnet å gå ned som jeg gjorde i mine studiedager. Vi hadde Nikolaj i bæremeis og Johanne skulle gå - mente Adam og jeg hvertfall. Men det endte med at Adam og jeg gikk ned fra fjellet med hvert vårt barn på ryggen, dirrende lår og ømme legger. En sjokkopplevelse for kroppen - men en fin tur likevel.



Bergen sett fra Fløyfjellet - så er det bare å komme seg ned

Under denne turen møtte vi altså flere mødre som gikk (og løp) oppover med barnevogner. Respekt! Jeg var jo utslitt etter turen NEDover. Og det var jo uten barnevogn! I tillegg så de jo friske og opplagte ut, og så ut som om de nøt turen. Utsikten er absolutt noe å nyte, men turen oppover er altså ikke min kopp te. Og Fløyen er altså ikke et spesielt høyt fjell. Tenker det nok er flere steder i Norge småbarnsmødre har samme hobby med enda barskere naturutfordringer. Det er ikke like lett i Danmark.

Mine Pushy Mum turer blir liksom ikke så imponerende etter dette. Uansett hvor mange veibumper det er på veiene jeg går blir det jo ikke mye motbakke. Litt intervalltrening kanskje, hvis jeg legger godviljen til. Merker at jeg savner litt norsk natur etter sånne opplevelser. Det er jo flott å gå tur med utsikt.

På den annen side slipper jeg jo å gå så mye oppover her i Danmark. Det var jeg jo ikke så glad i når jeg bodde i Bergen likevel.

Morfars båt

Morfar har kjøpt ny (brukt) båt! Det var en stor overraskelse for oss når vi kom på besøk i påskeferien. Vi har alltid vært mye på vannet når vi er på nordvestlandet, men det bruker bestandig å være et eller annet som ikke er helt som det skal med båten. Men ikke denne gangen. Det var en perfekt familiebåt med mulighet for å fiske, sove, spise og nyte landskapet. Flott til små turer på fjorden, fisketurer, og langtur for å komme seg på shopping.

I tillegg viste været seg fra sin beste side. Da er det få steder som er vakrere. Høye, snedekte fjell i alle retninger. Strålende sol fra en skyfri himmel. Rolige tøff tøff lyder fra båten og bølgeskvulp langs ripa. Når samtidig flere generasjoner av familien kan være samlet og nyte dagen kan man ikke ha det stort bedre.

Nikolaj hadde fått ny redningsvest for anledning. Størrelse "under 15 kg". På en 8 måneder gammel gutt som veier knappe 11 kilo skulle det passe perfekt. Men Nikolaj er ingen vanlig liten gutt. Vesten satt så stramt at han nesten ikke fikk puste, han fikk ikke rørt hodet og så definitivt ikke spesielt fornøyd ut. Så vi måtte bytte litt rundt, så han fikk storesøsters vest i størrelse 10 til 20 kilo. Han var ikke strålende fornøyd med den heller, men det var hvertfall mulig å puste og røre seg litt. Siden det ikke så alt for komfortabelt ut prøvde jeg å muntre ham opp med en kjeks (barna må jo lære tidlig at alt blir bedre med litt mat). Men det viste seg å være et ondt triks. Korte barnearmer kombinert med gigantisk redningsvest tillater nemlig ikke kjeksspisning. Han prøvde og prøvde. Men armen var rett og slett ikke lang nok til å rekke rundt vesten og inn til munnen. Stakkars liten.

Heldigvis rokket bølgene og lydene han fort i søvn når vi var på båten. Og da var vesten faktisk ganske praktisk. Den var så stor at den fungerte som en liten stabilisator i seg selv. Så når han lå på ryggen og sov lå han helt stille og rolig, selv om bølgene rokket båten. Ikke så galt at det ikke er godt for noe.

Johanne synes det var kjempespennende å være på båt. Det var gøy å se på vannet, på naturen, på fiskene vi fikk fanget. Det var gøy å gjemme seg i kahytten og utforske alle de små hyllene, skuffene og hulrommene til å legge ting i. Og det var selvfølgelig stas å få komme i land og få is!

Men på litt lange turer kunne jo plassen bli litt liten, og da kunne det bli vanskelig å få energien helt ut av den lille kroppen. En dag satt vi og spiste lunsj. Et lite bord med fire voksne rundt, og ei lita jente i midten. Masse mat i små beholdere. Kopper som sto i små hull for ikke å velte over ende. Og noe godt til kaffen, som seg hør og bør. Men Johanne ville ikke spise! En kingsize softis inntatt like før lunsj sørget nok for det. Den førte nok også til ekstra liv i den lille kroppen. Men plassen rundt bordet ble jo ikke bedre for det. Johanne prøvde å krype bak mormor og morfar på den ene benken. Hun prøvde å klatre opp på ripa. Hun prøvde å sparke til bordet for å se om det nå virkelig ikke var mulig å velte koppene.

Heldigvis hadde vi lagt til ved en liten øy, så hun kunne settes i land og løpe litt fra seg. Det var jo gøy! Også for oss som satt ombord og fikk spist lunsjen vår med litt underholdning. Istedenfor å få spark i ryggen og kaffe på brødskiva.

Båten er hvertfall et hit. Vi gleder oss allerede til flere turer neste år.

Takk til kaptein Morfar!.

Hverdag igjen

Så var vår månedslange Norgestur over. Som den flittige leser har lagt merke til, har jeg dessverre ikke fått skrevet så mye som ønsket:-( Det ble for mange lange, opplevelsesrike dager uten tid, energi eller barnefri nok til å forfatte blogginnlegg om kveldene. Beklager! Men ideer til blogg skortet det ikke på. Når man opplever nye ting nesten hver dag kommer man jo lett over situasjoner som man godt kan spekulere litt over. Så det har jeg tenkt meg. Jeg vil rett og slett å skrive noen små tilbakeblikk fra ferien, og håper det går godt hjem hos leserne selv om det ikke blir real-time. Dere får ha meg unskyldt!

Men det får bli i morgen. I dag konsentrerer jeg meg om nuet - og hverdag som plutselig er over meg igjen.  Og like så godt som det var med ferie, familietid og nye opplevelser, like godt er det å være hjemme igjen i hverdagen. Müsli til frokost/morgenmad, rugbrød til lunsj/frokost og rikelig med grønnsaker til middagsmaten. Sove i sin egen seng (uten barna rett ved siden av). Og en nogenlunde normal døngrytme for store og små. Herlig!

Men helt normal hverdag er det jo ikke. Adam har også startet sin barsel, så vi er to som går og hygger oss her hjemme. Det vil jo si at jeg kan få gjennomført et gjøremål helt uten avbrytelser! Det har jeg altså ikke vært vant med de siste ti månedene. Jeg står mitt i gressklippingen og Nikolaj må ha ren bleie -AAAAdaaaaammmmm.....! Og så er det tatt hånd om! Uten at jeg må flytte meg en meter vekk fra gressklipperen. Trodde aldri jeg skulle bli så glad for å klippe gresset i fred.

Utfordringen blir jo så å få litt alenetid. Kan vel ikke snike meg til en middagslur eller lese en god bok mens Nikolaj sover, når Adam står og peser meg i nakken om at gangen skal males. Tror løsningen blir at vi må gjøre litt ting hver for oss, så vi ikke går hverandre helt på nervene. Dessuten skal det "dates" litt på babybio og cafe-turer med Nikolaj i barnevogn. Tror det skal bli veldig bra.

Må bare få tid til alt. Det er jo bare én måned igjen til jeg begynner på jobb!

Hjelp!

4 i 1

Nikolaj og Johanne kom over på egne rom i 4 måneders alder. Det fører jo til at jeg av og til må opp på natten - men jeg sover mye bedre når jeg ikke hører alle de små lydene de lager i søvne. Tror det er en mors lodd: et lite knyst fra en av podene, og jeg er lys våken. Og så er det ikke bare bare å sovne igjen. Så for å sikre alle parter en god nattesøvn - og at familien får en mor uten alt for stor søvnmangel - fungerer det best for oss om alle har hvert sitt rom.

Men nå som vi er på ferie har vi jo vært mye inlogeret på samme rom. Alle fire. Det blir mange nattelyder. Hikst, snøft, dype sukk og tung pust. Og (ja, det er faktisk mulig) Nikolaj som snorker. Lille kroppen. Innimellom har vi også delt seng. Litt vanskelig å sove søtt når man plutselig får en fot i magen, eller et slag i hodet fra en 3-åring i aktiv drømmesøvn. Her om dagen når jeg skulle legge Johanne fant hun ut at det beste stedet å sovne på var hvis hun lå på magen oppå meg. Panne mot panne. Nese mot nese. Og i et evigvarende kyss. Det var jo veldig hyggelig å kysses i søvn, men det var litt vanskelig å puste, litt vanskelig å heve brystkassa og ga ganske raskt en noe sammenklemt nese. Men hva gjør man ikke for at de søte små skal kunne sovne på fremmede steder?

Likevel. Selv om dette ikke er min foretrukne soveform hjemme, så har det jo sine gode sider. Hver kveld når jeg skal legge meg kommer jeg inn til to fantastisk vakre små vesner som ligger trygt i sine senger. Begge puster dypt og stille. Og lydene som kommer er egentlig beroligende og hjemmekoselig. Hvis jeg ikke får sove kan jeg høre på deres rytmiske og rolige pust. Eller se på deres uskyldige hvilende ansikter, og små kropper helt uten spenninger og uten noen bekymringer overhodet.

Så er det helt ok å sove 4 i 1 soverom likevel.

Hvertfall for en stund.

Shopping med overtrøtt 3-åring

I dag ble Johanne vekket av lillebror allerede 10 minutter før 06.00. Det er tidlig. En ting er den morgenfriske Nikolaj - han sover jo senere på dagen. Men for Johanne (og hennes foreldre) fører det jo til en laaang og ganske trøtt dag. Så også i dag.

Johanne var i strålende humør og lekte godt frem til lunsj i dag. Etter det skulle vi på shopping, og skulle kjøre en times tid i bil for å komme frem til senteret. Jeg hadde tenkt hun kunne hvile litt i bilen, for å rette litt på søvnbalansen, men det hadde den unge frøkenen ikke tenkt. Istedenfor trakk hun seg opp og ble mer og mer vilter. Hun ble ikke i dårlig humør, men det var selvfølgelig kjedelig å sitte stille, og hun ville aktiveres på alle mulige måter der hun satt fastspent i setet sitt.

Og det høye humøret bare fortsatte. Hun løp gjennom alle butikkene. Ville se på alle ting i alle hyller. Og ville klatre opp på alle hyller, trapper og utstillingsmontre. Vi stoppet ved alle lekehjørner vi fant i handlesenterets cafeer. Vi gikk innom alle lekebutikker og lot henne leke med det hun ville. Og hun fikk ta rulletrappen opp og ned og opp og ned. Men likevel var det det masse krutt i den lille kroppen.

Vanligvis er Johanne veldig fin å ha med på handletur. Hun er interessert i det som foregår rundt henne, men hører på det som blir sagt. Men i dag var hun rett og slett for trøtt - eller overtrøtt. Hun hadde ikke kontroll på seg selv, og ville bare mer, mer, mer av alt. Derfor ble det morsomste hun kunne finne på i dag å stikke av. Det er noe hun  ikke får lov til, og ikke bruker å gjøre. Men i dag løp hun av gårde så snart hun fikk sjansen. Adam prøvde å irettesette henne flere ganger, men fikk med en gang til svar: - Unskyld far! Og når hun skjønte at hun hadde strukket det litt langt og det ikke holdt lenger: -Undskyld far. Jeg elsker deg, far!

Vi avsluttet dagen med å spise middag på restaurant. Ikke så lett å spise middag når du har så mange lopper i kroppen. Restauranten viste seg å ha en "lekeborg" som vi fikk sitte ved siden av. Egentlig fint, for så fikk hvertfall vi andre spist. Men det ble ekstra vanskelig å konsentrere seg om maten når man hørte lyden fra Postman Pat og Pingu konstant i bakgrunnen.  Da hjalp det ikke om det sto pizza og brus på menyen.

Men vi kom oss helskinnet gjennom dagen. Selv om hun prøvde å stikke av fikk vi Johanne med oss hjem igjen. Vi fikk til og med kjøpt en sommerhatt med jordbær på (som var målet for turen)  i den siste butikken vi besøkte. Bilturen hjemover startet som veien til. Med fortsatt høy stemning og vansker med å sitte stille. Men så foreslo jeg at vi kunne høre litt barnemusikk og at hun kunne hvile seg litt. Vi startet med "bamses fødselsdag" og hun sang med av full hals. Men mitt i 3 vers ble det plutselig stille på baksetet. Da kolapset den overtrøtte lille kroppen.

Så nå kyrsser vi fingre for at hun sover litt lenger i morgen!

Siste barselsdag alene

I dag har jeg siste dag alene på barsel. Fra i morgen starter Adam ferie og barsel, og vi skal tilbringe en god stund hjemme sammen. Det blir hyggelig. Først skal vi på ferie, og deretter har vi planer om å pusse opp litt i huset. Kanskje vi kan bo litt i sommerhuset og utforske København og omegn litt mer. Tror det skal bli en hyggelig familietid.

Det er også litt merkelig at barselen min begynner å nærme seg slutten. Jeg begynner ikke å jobbe før i juni, men likevel er jo første epoke i tilværelsen som tobarnsmor over. Nå blir det ikke flere dager hvor Nikolaj og jeg bare ruller rundt på gulvet, leker, spiser, sover og koser oss.  Ikke flere dager hvor jeg sniker meg til kebab til lunsj, mens jeg fortsatt påstår for Adam at jeg lever sunt. Ikke flere dager hvor jeg bråbestemmer meg for å gå på babybio eller venninnebesøk - nå skal det jo planlegges!

Dette betyr jo også at det snart er tid for meg å begynne på jobb. Det er faktisk bare en måned igjen av min barsel når vi kommer tilbake fra ferie. Det er SKUMMELT! Lille gutten min begynner å bli STOR!  Vi har fått barnehage-plass til ham også. Han begynner ikke før etter sommeren (han skal kose seg litt alene med pappa først) men likevel er det jo plutselig blitt noe veldig konkret. Han skal ut og klare seg alene i den store verden! Godt han har en stor, flink storesøster sammen med seg.

Jeg synes det var helt forferdelig da Johanne begynte i barnehagen. Det var greit nok de første ukene når Adam var hjemme og fulgte henne. Men da Adam også begynte å jobbe og vi skulle bytte på å hente og levere holdt jeg på å falle fra hverandre. Jeg gjorde meg ferdig på jobb til å kunne løpe ut døren nøyaktig når arbeidsdagen var slutt. Jeg løp til bussen. Hyperventilerte over forsinkelser og kom til barnehagen med svett panne, høy puls og bankende hjerte. Bare for å oppdage at Johanne jo hadde det strålende! Etter den første uka var jeg helt på gråten og var klar for å slutte på jobben. Jeg synes det var helt grusomt. Men heldigvis ble jeg jo vant til det etterhvert. Jeg fortsatte med å gå til tiden, men sluttet å løpe til bussen. Jeg visste jo at Johanne hadde det bra. Jeg måtte bare venne meg til at det var noen andre enn oss foreldre som fikk gleden av å være sammen med henne hele dagen.

Lurer på hvordan det blir når Nikolaj starter. Enten blir det enda verre - det er jo to barn jeg ikke kan få vært sammen med. Får se om jeg klarer å løpe dobbelt så fort til bussen. Ellers går det mye bedre. Jeg vet jo at Johanne har det bra, det kommer sikkert Nikolaj til å få også. Så får jeg bare krysse fingre for at togene ikke blir alt for forsinket til høsten.

Men heldigvis er det litt tid til. Først skal jeg hygge meg på barsel sammen med Adam - og gleder meg til masse familietid i ukene som kommer.

Den store Norgesturen

Nå er det snart påske. I år er den starten på at Adams barsel og ferie, så vi benytter anledningen til å ta Den store Norgesturen. En liten tur rundt i Norge (og Danmark, faktisk) for å se nye steder og hilse på gamle venner.

Mange bruker barselen sin på jordomseilinger eller reiser til eksotiske steder. Det ble det ikke noe av for oss. For det første har vi jo familie og venner spredt i to land, så vi synes det var hyggelig å benytte anledningen til å besøke dem istedenfor. I tillegg har vi kjøpt hus ganske nylig, så pengepungen rekker ikke til de helt store utskeielser. Nå er vel ikke Norge og Danmark er de mest opplagt feriestedene hvis man skal spare penger, men anyway... Vi bruker å besøke foreldrene mine på nordvestlandet i påska. Det gjør vi i år også, men siden vi har masse tid utvider det med å kjøre rundt i landet. Vi får et stopp i Bergen, Oslo og Kristiansand før vi kjører gjennom Jylland på hjemveien. Vi får med oss en tvillingebarnedåp, Kardemomme by og Lalandia på veien. Tror det blir noe for enhver smak. Gleder meg veldig til å vise Adam Bergen hvor jeg studerte en gang for lenge siden. Og vi skal treffe kjente med barn på samme alder som våre, så ungene får litt stimuli. Og så stopper vi jo ved noen gode barneaktiviteter underveis. Jeg gleder meg!

Selv om dette jo er en hyggetur er det noe stress forbundet med den. Det er noe med hverdagens rutine som tross alt får dagene til å henge nogenlunde sammen, og som gir en stressa småbarnsmor noen pustehull innimellom. På ferie er det ingen rutine! Etter juleferien i fjor var jeg utslitt! Det var jo veldig hyggelig, og alle er veldig flinke til å hjelpe til med ungene, men dagene blir uansett ikke som de pleier. Det blir forskyvninger i sovetider og mattider. Mange nye og spennende opplevelser kan gjøre ungene slitne - og dertil gretne - og det føles som om alt henger mer på meg. Kanskje er det bare jeg som oppfatter det sånn, og derfor går alt for mye opp i hva ungene gjør. Men det er nå sånn jeg er skrudd sammen. Under juleferien ville Johanne for eksempel ikke sove der det var planlagt, så hun endte med å sove sammen med Nikolaj og meg. En roterende 2 åring og en ammende baby er ikke akkurat fremmende for nattesøvnen! Og så våknet Nikolaj gjerne rundt kl 06.00. Når han var klar til å sove igjen rundt 8.00-8.30 våknet Johanne og ville ha frokost/morgenmad. I tillegg skal jo ungene aktiveres hele dagen - ingen god barnehage med masse kjente lekekammerater å ty til.

I tillegg skal vi kjøre mye bil. Det er en av utfordringene med Norgesferie. Kan godt være vi synes det er spektakulær natur rundt oss, men hvis ikke Johanne får lov til å løpe rundt i den, tror jeg hun er ganske likeglad. Så vi forbereder oss med masse barnemusikk, frukt og drikke i store mengder (må bare huske at Johanne ikke bruker bleie lenger!!!), hobbybøker og eventyrbøker - og DVD-spiller! (Yes, vi har fått oss en! Fungerer genialt når man skal på langtur). Sist vi skulle kjøre langt i Norge gikk det faktisk ganske bra med denne utrustningen, så vi håper det funker igjen.

Et annet stressmoment er pakking. Det er vanskelig for enhver å pakke for et par uker på nordvestlandet. Man trenger ALT. Vi kommer helt sikkert til å få regn. Ganske sansynlig noe snø og frost. Det er stor sjanse for masse vind. Mulighet for tåke og intetsigende gråværsdager. Og forhåpentlig noen flotte solskinnsdager. Og så skal vi jo ha pent tøy til barnedåp. Vanntett tøy til fisketur. Badetøy til besøk i badeland. Og joggedresser og raggsokker til kryssord og påskekrim.

I tillegg trengs det jo en del ting når man drar på tur med barn. Det blir ikke mindre av å skulle være vekk i nesten fire uker. Vi trenger skiftetøy i store mengder. Regntøy, bobledresser og vårjakker. Vinterstøvler, gummistøvler, vårsko og pensko. Redningsvester. Hakesmekker, reisebabystol og reiseseng. Stellesaker og våtservietter. Babymat og tallerkener, skjeer og flasker. DVD'er, bøker og leker. Bæremeis og paraplytrille til å komme oss rundt med. Og Voksi-pose og dyne for å sove godt. Og så litt til Adam og meg, selvfølgelig. Godt vi har en Citroen Berlingo med masse plass!

Skal prøve å få skrevet litt underveis. Får sikkert masse inspirasjon og gode historier på tur. Men hvis ikke det kommer nye innlegg, så frykt ikke. Det betyr bare at jeg er travelt opptatt med å hygge meg med familien

Sov søtt, lille venn

Johanne er god til å sove. Vi trengte litt tid på å venne henne til å sovne selv når hun var liten. Men etter at vi fant en god døgnrytme for henne sover hun stort sett fra 19 til 07 uten å våkne. Og hun sover søtt!

Men får hun derimot søtt før hun skal sove...Da er det ikke så lett å være den som skal legge henne. Tror ikke det er så lett å være Johanne heller, faktisk.

På fredag hadde vi besøk, og det ble litt sen middag og et glass cola til maten. Og så is og kake til dessert. Det er mange små barn som ikke liker brus/sodavann, men Johanne er ikke en av dem. Vi prøvde å holde henne vekk fra godteri/slik, kaker og brus til hun var to år gammel. Men kan ikke si jeg ble særlig overrasket over reaksjonen hennes første gang hun fikk sneket seg til et glass cola i en bursdag: hun elsket det! Og siden Adam og jeg også er store fans av den alt for søte drikken, har hun dessverre til stadighet tilgang til den.

Men vi prøver å begrense oss. Det er bare i helgene, kun til mat, og det er snakk om et glass som serveres i små porsjoner utover hele måltidet. For Johanne, altså (det hadde sikkert vært bedre for Adam og meg også, men så disiplinerte er vi nok ikke). Men likevel kan vi altså merke en kjempeforskjell når det er leggetid. Alt sukker girer henne opp (jeg har av samme grunn begynt å gi henne lørdagsgodt midt på dagen, for å unngå for mye sukker rett før leggetid), men cola skrur henne opp noen ekstra hakk.

Fredag fikk hun være oppe litt lenger. Men rundt kl 20 spurte hun selv om hun kunne legge seg. Hun fikk på pysjamas, pusset tenner, gredd hår, tisset, lest godnatthistore - og så gikk det galt. Hun klarte ikke å ligge stille. Hun prøvde leeenge, men så var det bare for mye uro i kroppen. Hun klatrer ut av senga og kommer ned til oss. -det er bare fordi at jeg skal tisse. Opp og tiss. Så ti minutter senere -det er bare fordi at jeg skal ha noget melk. Nei, det får du ikke etter tannpuss. Du kan få vann. Ok, opp og drikke vann. Fem minutter senere -det er bare fordi jeg lurer på hvornår I skal i seng? Så snart du sover, opp i seng nå! og sånn fortsetter det og fortsetter det.

Vi hadde jo besøk, og hun kan jo høre gjestene fra sengen sin. Det gjør det jo ikke enklere når det allerede er vanskelig å sovne. Og når hun kom ned kunne hun jo se at det sto en skål med noen spennende på bordet. Hvorfor fikk ikke hun noe? Og så var det meningen at kusinene hennes som var på besøk skulle sove på rommet hennes. Madrassen lå klar, men kusinen hadde ikke lagt seg. Hvor ble hun av? Jeg må si jeg forstår det kan være vanskelig å sove da.

Men før kl 22 var det stille i huset. Kusinen lå på plass og skålen med det spennende var ryddet vekk. Men jenta klarte fortsatt ikke å sove! Jeg satt ved siden av henne og prøvde å massere henne litt for å få uroen ut av ben og armer. Det har fungert før, men ikke denne gangen. Hun lå på ryggen med bena oppover veggen. Hun lå på magen med rumpa i været. Hun lå på siden mens hun dunket et ben mot sengekanten. Det var ikke mulig å falle til ro. Vi prøvde å lese en ny bok for å få tankene over på noe annet, men hun klarte ikke å sitte stille og fikk ikke med seg noe av historien.

Til slutt kollapset hun. Klokka var over 22.30 og jeg lå ved siden av henne og holdt rundt henne. Hun lå fortsatt og sprellet med benene. Jeg tror hun sovnet med høyre ben hevet høyt i luften.

Så det var det, lille venn. Ikke mer søtt før du skal sove. Vi ønsker jo du skal sove søtt!

Pushy mum

I dag har Johanne vært hjemme fra barnehagen med øreverk. Men hun har vært feberfri og i god form, så vi har hatt en fin dag. Hun ville gjerne at vi skulle gå ut en tur og mate endene ved et nærliggende vann. Det synes jeg var en god ide. Sola skinte og temperaturen var fin, så det var bare å komme seg ut!

Siden hun tross alt ikke var helt frisk synes jeg det var litt risikabelt å begi meg ut i verden uten transportmidler.  Ikke veldig fristende å stå med Johanne på gå-ben og Nikolaj i barnevogn med en pose brødbider i hånda hvis hun plutselig skulle få veldig vondt i øret og nekte å gå et skritt mer. Så istedenfor å gå med den vanlige barnevogna og Johannnes ståbrett, fant jeg frem løpevogna med plass til to barn. Så kunne Johanne og Nikolaj sitte sammen i le for vinden. Og jeg slapp å skulle bære Johanne på armen samtidig med at jeg manøvrerte vognen hjemover. Been ther, done that! Nei takk, det står jeg over!

Så etter å ha pakket ungene inn i yttertøy (Johanne med ekstra ørevarmere, for anledningen), kledd vogna med skinnfell og tepper, og pakket ned brød til både barn og ender var vi klar til å dra avsted. Men så måtte jeg jo inrømme: Jeg kan jo ikke påstå at jeg prøver å leve sundt, for deretter å GÅ tur med en LØPEvogn. Det får være grenser for latskap! Så det var bare å finne treningstøyet frem og løpe ned til endene. Yup. Jeg har vært ordentlig pushy mum i dag!

Sannsynligvis et ganske latterlig skue. En helt utrent jogger. Knallrød i fjeset etter få meter. Uten styr på barnevognen (som oppførte seg ganske annerledes en min gode, gamle Simo-vogn). Men likevel. Jeg var trenende "mum" som "pushet" barnevog alt jeg kunne. Attpåtil med to unger oppi!

For de som ikke kjenner konseptet er pushy mum altså et treningsopplegg hvor man trener med barnevogner i parker eller skoger. Det arrangeres en del steder i København, men jeg har ikke kommet meg på noen treninger ennå. Men i dag fikk jeg altså prøvd litt for meg selv. Må nok betegnes som intervalltrening det jeg gjorde. Måtte jo stoppe for å se om ungene satt bra, om de hadde det for kaldt, om de hadde det for varmt, for å høre hva Johanne sa ... og for å trekke pusten litt innimellom.  Det var ikke så langt ned til endene heller, så det ble vel en drøy halvtimes tur. Men jeg ble god og varm, fikk litt puls, fikk frisk luft - og så fikk jo endene mat!

Syns jeg har vært flink til å holde meg i aktivitet mens jeg har vært på barsel. Går masse med barnevognen, og så er jo aktivitetsnivået høyt med en 3-åring i huset. I tillegg trener jeg litt med Nintendo Wii og går til jazzdans en gang i uka. Men det var ok å komme seg ut på en liten løpetur i dag også - selv om det gikk sakte, det var uvant med ny vogn og jeg ikke ante at jeg kunne få så høy puls så fort. Så kanskje jeg skulle ta meg sammen og melde meg til noen treningsøkter med pushy mums?

Nå som jeg har sagt det her, er det jo ikke så lett å komme seg unna;-)

Spise med Nikolaj

Det blir et salig rot hver gang Nikolaj spiser. Har forstått at det er ganske normalt - alderssvarende var uttrykket sundhedsplejersken brukte - men det er likevel utrolig hvor mye søl en sånn søt liten gutt kan lage.

Har prøvd å kartlegge litt hvordan det foregår. Ta f.eks. en helt vanlig lunsj, hvor han først får brødskive med leverpostei delt i små biter, etterfulgt av boghvede- og havregrøt med bjørnebær og dertil en kopp med vann.

Jeg legger den første  brødbiten foran ham på bordet, og han tar den selv opp med venster hånd og fører den opp til munnen. Her møter vi på første problem. Han har klemt brødbiten inn i hånden, og prøver å få hele hånden inn i munnen for å nå maten. På merkelig vis klarer han det, men han må ta høyre hånd til hjelp (hvordan det nå kan hjelpe med TO hender inni munnen). Han har dermed spist første bit, men brød og leverpostei er nå smurt godt inn i venstre hånd og på høyre hånds peke- og langefinger. Vet jeg godt kan gi ham maten rett inn i munnen, men han skal jo lære seg å spise selv. Dessuten er han veldig glad i å prøve selv innimellom, hvis ikke han får prøve kan han bli ganske så utålmodig. Men for at måltidet skal gå nogenlunde fremover mater jeg ham et par biter før han får prøve seg selv på neste. Han gumler i vei og bruker fingrene til å hjelpe brødet på rett vei innimellom. Det kommer flere og flere brødsmuler, leverpostei og godt med spytt rundt munnen etterhvert som måltidet skrider frem. På et tidspunkt klarer han faktisk å slurpe i seg brødet fra sin høyre hånd. Hvordan slurper man et brød? Jeg ser det, men jeg forstår det ikke. Det jeg derimot forstår er hvorfor jeg ser ut som jeg gjør etter at Nikolaj har spist - han legger nettop nå høyre hånd på min arm.

Gutten skal også ha litt å drikke. Jeg holder en liten kopp frem for ham, og han hjelper også selv med å holde koppen.  Han lener seg frem for å drikke, og får koppen over sin egen munn før vi begynner å helle, og får selvfølgelig vann utover smekk, genser, bukser og stol. Neste forsøk går bedre, vannnet kommer inn i munnen. Men behøver man egentlig å svelge vannet? Det er da mye morsommere å prate mens man har vann i munnen - pa pa pa pa pa. Vann og brødsmuler spruter utover gutt, bord og mor.

Så er det tid for grøt. Det er Nikolaj glad i, og en skje etter den andre slukes. Av og til bommer jeg på munnen og det blir grøt på kinnet - det er jo lett å tørke vekk. Men så vil Nikolaj puste og pruste litt, og det er jo gøy med masse grøt i munnen. Prrrrrprrrrprrr. Herlig, grøt utover hele gutten, bordet - og moren, igjen. Nikolaj vil gjerne være med å spise selv når det er grøt også. Han tar tak i skjeen og rister den kraftig i luften - grøtklatter på gulvet, stolen og i hodet. Så går han etter skåla. Han strekker sine små, grøtdekte fingre ut og klarer såvidt å lirke til seg tallerkenen mens jeg ser en annen vei. Og jeg som trodde jeg hadde satt den langt nok vekk. Han tviholder i skåla med høyre hånd mens han ivrig griper fatt i grøten med venstre. Det er jo noe med å skulle bli kjent med nye substanser, og å kjenne på det man skal spise....men jeg synes altså det blir litt for grisete. Jeg prøver å ta tallerkenen tilbake. Men det er lettere sagt enn gjort, gutten er sterk! Jeg hiver til og tilslutt slipper han - grøt spruter utover bordet.  Nikolaj prøver igjen å få fatt i tallerkenen, men får heller tak i mine bukser med sine grøtfingre. Så begynner han å bli trøtt. Han klør seg i øynene, ørene og i håret.

Ja, sånn gikk det til. En halvtimes måltid med to retter og et glass vann. Resultat: leverpostei rundt munnen, i hendene og på mammas arm. Vann pent spredt rundt hele spiseområdet. Grøt med skarpt farget bjørnebær på bordet, stolen, gulvet, hånd, øyne, ører, hår - og mor!

Og så en blid og fornøyd gutt! Tror jeg får finne frem en klut og vaske ham litt.

Hodet over vann - nesten hvertfall

Det har vært fart i Nikolaj en stund. Han har rullet seg rundt i verden, og i det siste har han også begynt å skubbe seg litt fremover. I den grad at vi nå har måttet finne frem alt sikkerhetsutstyret til hjemmet og nå føler oss buret inne. Men iløpet av helgen har han utviklet teknikken helt enormt. Si velkommen til Nikolaj i turbofart!

Han ligger normalt på magen og trekker seg selv fremover på høyre arm. Men nå har han også tatt venstre arm i bruk, så han crawler seg fremover gulvet. I tillegg har han begynt å løfte seg opp på armer og ben på en gang, så han står klar til å begynne å krabbe/kravle. Foreløpig står han bare å vugger frem og tilbake, men han bruker allerede teknikken til å få tak i ting som henger litt høyere oppe. Og til å krabbe inn i f.eks. hyller. Der har vi mye spennende å få tak i, har jeg skjønt.

En del av mine gamle rutiner begynner å fungere dårlig nå. Jeg har lenge synes det har vært vanskelig å stelle ham på stellebordet/puslebordet, fordi han umiddelbart ruller seg rundt og prøver å komme seg ned. Midt i prosessen står jeg gjerne med en full bleie i den ene hånden og holder Nikolaj i ankelen med den andre hånden, mens han stuper utfor bordet og jeg desperat prøver å få fatt i en vaskeklut for å få vekk de værste uhumskheter fra rumpestumpen hans før han kan legges over på et rent håndkle.

I dag skulle han og Johanne bade sammen. Det har vært så hyggelig etter at han lærte seg å sitte, for så kan de sitte sammen og plaske. Men nå ville han umiddelbart legge seg over på magen og krabbe i vannet. Når du ikke beveger deg høyere rundt i verden enn magen på et hengebuksvin, kan det by på visse problemer å plaske rundt i 30 cm vann. Så han stupte på magen og slukte vann, mens Johanne og jeg prøvde å holde ham over vannoverflaten. Noen med mer hell enn andre. Johanne synes nemlig fortsatt det er enklest å holde ham rundt halsen når hun skal løfte ham (har prøvd å si at hun må holde under armene, men det er det tydligvis lett å glemme). Så der kravlet min turbogutt rundt med øyne og munn full av vann og en sterk arm rundt halsen. På tide for supermor å gripe inn! Men jeg har jo vært sykemeldt, og skulle liksom ikke løfte! Ja, det måtte jo bare ses bort fra sykemeldingen min. Liten gutt under vann går nok foran en nyoperert mor. Opp med deg!

Men hva gjør Nikolaj? Smiler fra øre til øre, og vil ned i vannet igjen. Og fortsatt helst på magen! Så får Johanne også lyst til å svømme. Så da lå de begge to på magen og plasket i vannet. Den ene holdt hodet selv, mens den andre ble holdt oppe av mamma'n. Så fant Nikolaj ut at det var ganske spennende å ligge oppå storesøster. Da kunne jo jeg slippe taket mens ungene "lå i tog" i badekaret. Mye moro for liten og stor!

Pappa ble nødt til å ta over etter en stund. Jeg hadde rett og slett ikke sterke nok armer til å holde min lille gutt over vann. Så tok det ikke så lang tid før Nikolaj ble løftet opp. Litt enklere å krabbe rundt på badegulvet enn i badekaret, tross alt. Så får vi håpe han snart kommer seg helt opp på alle fire så han kan komme ned i badekaret igjen. Gutten må jo få bade! Spesielt nå som han har begynt å oppleve verden litt selv. Man blir møkkete av sånt:-)

Sikkerhet i høysetet

Nå er tiden inne. Nikolaj har fått så stor fart, og så bevegelsesradius at vi må begynne å sikre hjemmmet. Mulig han er verdens roligste og snilleste lille mann, men nyskjerrig det er han likevel (og godt er det). Det resulterer jo i at ALT undersøkes. Foreløpig største hits er DVD-spilleren og peisen - ikke så lurt noen av delene sett i sikkerhetsperspektiv. I går klarte han å trekke en kjele ut av skapet, som han fikk rett i hodet... tror han ble ganske overrasket over hva han kunne utrette. Moren ble ganske overrasket hun også! Det var da det gamle sikkerhets-kit'et fra Falck ble funnet fram.

Så nå er skarpe hjørner dekket av runde plastikkdeksler. Det er satt gitter for trappen og verandadøra, og satt krok på skapet med vaskemidler. Peisen må nok sikres med strenge NEI - men forhåpentligvis blir den ikke brukt på en stund. I tillegg tror jeg ledninger må tapes fast eller samles vekk fra nyskjerrige fingre. Og så må vi venne oss til å lukke dører.

Lurer på hvor lenge vi klarer å ha det sånn? Med Johanne prøvde vi å sette lås på toalettet, for hun syns det var så morsomt å åpne det og plaske i vannet (mor og far syns nemlig ikke det var like morsomt). Men det tok ikke en halv dag engang før vi fikk besøk og låsen ble revet av av en tissetrengt gjest som ikke forsto hvorfor han ikke fikk opp toalettsetet. Egentlig et fornuftig spørsmål - hos alle andre enn en barnefamile med barn i utforskermodus. Vi måtte leve med hyppig håndvask og tøyskift en periode etter det.

Tror vi kan bli temlig lei av trappegitterene. Når man står med en unge på ene armen, og stelleveske, skiftetøy og tre bøker i den andre er det litt irriterende å plutselig skulle åpne en dør i lårhøyde med sikkerhetslås for å komme videre. Dessuten kan ikke Johanne åpne den selv, så hun kan jo ikke sendes i seng eller på badet alene. Ikke det at hun gjør det så ofte uansett, men likevel. På den annen side må det vel sies å være bedre enn at guttungen faller ned trappa - det er nok et tungtveiende argument. Trappegitteret blir!

Så får vi se om det holder. Eller finner han nye spennende ting og utforske som vi mener kan være livfarlige? Sjansen er vel stor for det. Vi får fortsette å sette sikkerhet i høysetet. Vi gjør jo alt for at gutten skal ha det bra. Det er hvertfall sikkert!

Sykemelding

I går var jeg på sykehuset og fikk foretatt en liten operasjon. Ikke store greiene, ikke veldig smertefullt og ikke stor dramatikk. Men nok til at jeg skal ta det med ro, sykemeldes 2-5 dager og unngå tunge løft. Hadde jeg nå vært i jobb ville jeg vel blitt hjemme noen dager og så unngått å løfte ting noen dager etter det.

Men hvordan sykemelder man seg fra familien sin?

Adam har tatt hjemmekontor i et par dager for å avlaste meg, og etter det kommer svigermor og passer Nikolaj en dag. Men fredag må jeg til pers. Da er det jeg som skal passe, stelle og mate helt alene - mens jeg tar det med ro og unngår å løfte... Har planlagt å legge stellesakene på gulvet i stua, og sette vognbagen på gulvet ved terassedøra. Så får jeg prøve å manøvrere gutten rundt uten å løfte for mye på ham. Lurer på om det går å mate ham mens han sitter på gulvet selv? En ny og eh...spennende utfordring?

Til nå har det gått ganske greit. Har prøvd å forklare Johanne at legen har reparert magen min, og at jeg derfor ikke kan løfte på henne før jeg er helt frisk igjen. Tror det gikk nogenlunde hjem. Hun lurte på om hun kunne sitte på skuldrene mine istedenfor, men det måtte jeg jo si nei til. Nå vil hun gjerne at jeg blir frisk snart, men aksepterer at hun må gå selv, eller sitte på armen til pappa. Egentlig er hun jo stor nok til ikke å bæres uansett - kanskje vi skal benytte anledningen til å slutte å bære så mye permanent?

Nikolaj derimot kan man jo ikke forklare så mye til. Han ser litt skuffa ut når jeg bare lar ham sitte på gulvet eller stolen når han egentlig vil opp. Heldigvis skal det ikke så mye til å lokke smilet frem, så sitter jeg ved siden av å pludrer og leker litt så hjelper det. Men det er jo litt upraktisk å skulle ha hjelp til alt. Når jeg skulle gi ham frokost i dag måtte f.eks. Adam bære ham ned og sette ham i stolen. I natt var jeg oppe for å gi ham sutt og oppdaget at han var våt. Da måtte jeg vekke Adam for å få ham opp av senga og få skiftet tøy.

På den annen side er det jo deilig å kunne tenke litt på seg selv. Vil du opp av stolen Nikolaj? Det kan pappa ordne mens jeg sitter her og leser bok. På tide å hente Johanne i barnehagen? Det ordner farmor mens jeg ligger her og hviler meg litt. Det blir mye Harry Hole og late dager for meg:-)

Sykemeldingen kan vel oppsummeres sånn: Det er herlig med noen dager med ro, det er upraktisk med noen dager jeg ikke kan ordne alt selv, det er kjedelig med noen dager hvor jeg ikke kan løfte på ungene mine!

God bedring!

Bursdagsfeiring tre dager til ende - 2. del

Så var det overstått. 3-årsfeiring i 3 dager. Etter barnehagebesøk og familiemiddag var det i dag den store dagen med prinsesse-te-selskap! Johanne fikk nemlig en bok til jul som heter Prinsessens te-selskap. Boken har en liten histore om prinsesse Ingrid som lager te-selskap for sine venner når hun kjeder seg før et ball på slottet. I tillegg er det oppskrifter på de lekkerbiskener hun serverer - og det fulgte selvfølgelig et teservise med!

Oppdekning en prinsesse
verdig

Så dette synes jeg måtte utprøves i real-life. Og hva var bedre enn en 3-årsdag? (eller kanskje jeg bare overkompanserer for min dårlige samvittighet fordi jeg ikke lot Johanne være prinsesse til fastelaven? Ikke lett å si.) Vi fant noen favorittoppskrifter - og kjørte ellers prinsesse-selskap i høy stil. Det var 6 små prinsesser her i sin fineste stas. Vi hadde dekket opp med barnestoler rundt sofabordet og hengt en baldakin over. Johanne hadde valgt servietter og vi dekket opp med det flotte teserviset. Vi var litt nervøse for om det faktum at det bare var 4 kopper skulle skape konflikt, men vi supplerte med kopper med Bamse på (dansk barne-tv-figur) og det fungerte heldigvis.  Foreldre og småbrødre fikk sitte på et ganske alminnelig langbord ved siden av. Skikkelig kjedelig som vi er - og som jo egentlig ikke har noe å gjøre i et prinsesse-teselskap - men som mor og far til fødselaren insisterte på at måtte få være med.

Hjemmebakte hjerterundstykker

Vi serverte rundstykker formet som hjerter, med tilhørende hjerteformet ost og skinke. Grønnsakspinner servert i prinsessekopper (hva man kan finne i Tiger-butikker nå for tiden!), og smoothies til å slukke tørsten med. Og så te, selvfølgelig! Med den regel at man kun får lov til å skenke til seg selv - har nemlig prøvd hvilken tragedie det kan føre til hvis noen annen kunne finne på å skenke opp fra junior-tekannen til min lille prinsesse. - Neeeeiii det er MIN tekanne! Jeg skulle helle opp i min kopp! Uuoæææææ!!!!

Deretter ble det servert blåbærmuffins med lilla glasur og strøssel, rester av farmors bursdagssjokoladekake fra i går og - creme de la creme, etter prinsessen bestilling - rosa jordbærkake med prinsesse på! Visste ikke helt hvordan jeg skulle bake en sånn kake, så det ble til at jeg kjøpte en kakebunn som ble dekket med krem/flødeskum og masse jordbær, trekt med lyserød marsipan og dekorert med en prinsesse av  glitter-gele (utrolig hva man kan finne i en helt vanlig dagligvarebutikk for tiden!). Ja, deg gikk litt dårlig med null-sukker-konseptet mitt i dag. You can't win them all (vi var jo nesten sukkerfrie når barnehagen var her, det får holde).

Tror de små prinsessene var veldig fornøyd. Men når sant skal sies, var vel de voksne mer imponert over mit gjennomførte tema-party enn hva jentene var. De endte jo med å løpe rundt i bare strømpebuksene uansett - vet ikke om det er et nytt fag på prinsesseskolen for tiden? Kan være det ble litt overkill til en 3-årsbursdag - men det var jo moro likevel. Så får jeg bare krysse fingre for at Johanne ikke forventer at dette overgås til 4-årsdagen.

Eller at hun får for seg at hun vil ha Hello-Kitty-tema!

Bursdagsfeiring tre dager til ende - 1. del

Ja, nå nærmer den store dagen seg. Johanne blir 3 år! Som minstemann i barnehagen er Johanne selvfølgelig ganske bevisst denne dagen. Siste bursdag var morsom, men ikke noe hun forsto spesiellt mye av. Men denne gangen kan den ikke forbigås i stillhet.

Vi har blitt innvitert i bursdagsfester hos venner som har små barn, men til Johannes første og andre bursdag har ikke vi holdt vennefester selv. Johanne har jo ikke forstått hva som har foregått, og vi har ikke helt sett det store poenget i stor festivitas. Vi har hat familien på besøk - men det har nok vært mer for familiens skyld enn for Johanne.

Men etter at hun startet i stor avdeling i barnehagen har hun begynt å bli invitert i bursdager til venninnene sine. Det har vært stas! Å komme hjem til jentene er gøy! Å leke med de andre (store) jentene utenom barnehagen er gøy! Og god mat og kaker er gøy! Dette ville jo Johanne også prøve!

Jeg kunne ikke helt overskue å holde den store jentebursdagen. De er 16 jenter på avdelingen, og regelen er at alle skal inviteres. 16 jenter alene i 3-4 timer en helg. NO WAY! Jeg kjenner dem ikke godt nok. Jeg har ikke nok erfaring med å håndere store grupper små barn. Det er STOR forskjell på en 3-åring og en 6-åring. Og jeg har mange flere unskyldninger. Men det hjelper jo ikke Johanne som gjerne ville ha bursdagsfest for barnehagen....

Vi hadde bestemt oss for å holde en fest for venner med barn i Johannes alder. Dessuten er familien invitert på middag. Men det var jo ikke jentene i barnehagen! Men så dukket det opp et godt alternativ. I barnehagen er barna delt opp grupper når de skal på tur og jobbe med pedagogiske prosjekter. Melder man fra i god tid kan man få hele gruppen på besøk som en del av en turdag. Da får man halvparten av barna på besøk - 10 stykker - men man får jo også to av de voksne med! Mye mer overskuelig for en temmelig fersk mamma i bursdagsbransjen. Dessuten er det jo begrenset tid, forbud mot godteposer og uten gaver. Det lød som en drømmeløsning! Og dermed var det bestemt at den lille frøken skulle holde 3 selskap til sin 3-årsdag. Vi leker ikke bursdag heller:-)

Så i går hadde vi 10 barn under fem løpende rundt i stua. Vi hadde dekt langbord og blåst opp masse ballonger. Det ble servert pølser med brød og grønnsaksstaver, og som kake bakte jeg rosinboller som satt sammen som en prinsesse. Drikke var vann med frosne jordbær og smoothie. Tror ungene koste seg, og det eneste sukkeret var pynten på bolleprinsessen. Vi holdt også en skattejakt. Normalt er det godteposer i skatten - men vi hadde gjort en tvist og sa at noen hadde stukket av med pølsene vi skulle spise! Alle var sultne, og de løp ivrig rundt i hagen og huset på jakt etter maten.

De ble funnet under flygelet. Det var en mus som hadde tatt dem! Og i forsøket på å hente dem krasjet tre av jentene hodene sammen og satte i et hylekor. Var jeg glad for at de voksne fra barnehagen var der, eller:-) Men ellers gikk alt forbausende bra. Barna tisset og vasket hender før maten, de lekte fint både ute og inne, og de satt pent på plassene sine og spiste maten sin. Også grønnsakene. De ventet til og med til det ble sagt værsågod. Den eneste som synes det var litt vanskelig var nok Johanne. Det var jo stas at alle var med hjem til henne - men det var jo hennes leker, hennes rom og hennes mus som hadde tatt pølsene. Ikke lett å måtte dele når man er tre år! Heller ikke så lett å sitte stille på plassen sin når det er så mange ting man vil vise vennnene sine...

Men med en bursdagsfeiring vel overstått er vi nå godt igang med å gjøre istand til neste. Lurer på om vi har lagt lista litt høyt med så mange markeringer? Skulle vi ha alle vi ønsket på besøk måtte det jo bli sånn, men orker jeg det de nesten 15 årene? Kan jo ikke markeres mindre når hun blir 4! Bare hun ikke forventer 12 selskap når hun blir 12 så skal vi vel finne ut av noe. Så får jeg forberede til den store prinsessefesten på lørdag imellomtiden.