Sengeakrobatikk

Det har tidligere vært ganske enkelt å legge Nikolaj om kvelden. Det har vært å ta på ham pysj, pusse tenner, synge en sang, gå ut og lukke døren. Etter kortere eller lengre tid har han sovnet av seg selv.

Men for et par uker siden skjedde det store endringer. Han hadde en kveld han slett ikke ville sove (han hadde sikkert fått i seg for mye sukker). Jeg var hjemme alene med ungene, så planen var å legge Nikolaj mens Johanne så litt tv. Det gikk ikke. Så prøvde jeg å legge begge to sammen i vår seng (da kunne jeg jo med god samvittighet sovne sammen med dem og ta en velfortjent tidlig kveld). Det gikk heller ikke. Det vil si, Johanne sovnet med det samme, men Nikolaj danset fandango og sang og var ytterst utilfreds med at den sovende Johanne ikke ville være med å leke. Vi måtte evakuere soverommet.

Tilbake på Nikolajs rom prøvde jeg nok en gang å få ham til å sove. Det ble sunget, bysset, hysjet og brukt alle andre knep uten suksess. Så måtte vi over til hardere skyts, og Nikolaj ble lagt hylende i seng mens jeg forlot rommet, en meget effektiv taktikk vil noen mene.

Det var da vi fikk den store omveltningen på legge-fronten.

Jeg hørte noen nye merkelige lyder fra barnerommet og gikk inn. Der hang Nikolaj og dinglet over sengekanten med ca en halv meter ned til gulvet. Han kunne hverken komme opp eller ned, og ville i hvert fall ikke tilbake i sengen. Jeg prøvde å legge ham igjen, men det gikk ikke mange sekunder før han igjen slang benet over sengegjerdet, satt seg opp og begynte noen imponerende akrobatiske øvelser for å komme seg ned. Hadde jeg latt ham være i fred tror jeg helt sikkert han hadde utviklet en god teknikk for å gå på line og lært et elegant nedslag etter en saltomortale ned fra sengen.

Så lenge ville jeg ikke vente. Tok ikke sjansen på at gutten kunne slå seg halvt i hjel på vei ut av sengen, så her måtte vi finne på nye metoder. Klokken ble halv tolv før han sovnet den kvelden. Halvt på en madrass, halvt på gulvet.  Men uten sjanse for å falle og slå seg nevneverdig.

Men selv om gutten endelig sovnet den første kvelden sto vi jo overfor et nytt problem.  Vi kunne ikke la ham sove alene i en seng hvor han kan klatre ut og slå seg. Resultatet ble at sengen ble stilt om så han selv kan krabbe ut og inn som han ønsker. Det løser jo problemet med eventuelle fall og skader – men ikke problemet med å få gutten til å sove. For nå hopper han gjerne ut ved første mulighet, og kommer smilende ut i gangen, men smukken i munnen, dynen hengende på slep og en tøykanin under armen. Han er utrolig vakker (noe som kan formilde de fleste omstendigheter), men ikke særlig samarbeidsvillig når det gjelder mors og fars forventninger om voksentid på kvelden.

Så vi har startet på nytt i prosessen med å innarbeide sengevaner. Det synges, strykes klappes og hygges i lange baner for å få ham til å sovne. Når det ikke hjelper kommanderes det, ropes og lukkes dører. Heller ikke særlig effektivt. Men etter et par uker tror jeg nå vi har begynt å få til et system. Det tar fortsatt tid, men lar man døren stå åpen, lyse være slukket og ellers beveger seg lydløst rundt i nærheten av soverommet, hender det han sovner av seg selv. Så håper vi bare det ikke tar alt for lang tid før vi igjen kan legge ham, forlate rommet og deretter få ro fram til neste morgen.

Og vi håper forøvrig det er mange år til temaet sengeakrobatikk blir tatt opp igjen.