Siste barselsdag alene

I dag har jeg siste dag alene på barsel. Fra i morgen starter Adam ferie og barsel, og vi skal tilbringe en god stund hjemme sammen. Det blir hyggelig. Først skal vi på ferie, og deretter har vi planer om å pusse opp litt i huset. Kanskje vi kan bo litt i sommerhuset og utforske København og omegn litt mer. Tror det skal bli en hyggelig familietid.

Det er også litt merkelig at barselen min begynner å nærme seg slutten. Jeg begynner ikke å jobbe før i juni, men likevel er jo første epoke i tilværelsen som tobarnsmor over. Nå blir det ikke flere dager hvor Nikolaj og jeg bare ruller rundt på gulvet, leker, spiser, sover og koser oss.  Ikke flere dager hvor jeg sniker meg til kebab til lunsj, mens jeg fortsatt påstår for Adam at jeg lever sunt. Ikke flere dager hvor jeg bråbestemmer meg for å gå på babybio eller venninnebesøk - nå skal det jo planlegges!

Dette betyr jo også at det snart er tid for meg å begynne på jobb. Det er faktisk bare en måned igjen av min barsel når vi kommer tilbake fra ferie. Det er SKUMMELT! Lille gutten min begynner å bli STOR!  Vi har fått barnehage-plass til ham også. Han begynner ikke før etter sommeren (han skal kose seg litt alene med pappa først) men likevel er det jo plutselig blitt noe veldig konkret. Han skal ut og klare seg alene i den store verden! Godt han har en stor, flink storesøster sammen med seg.

Jeg synes det var helt forferdelig da Johanne begynte i barnehagen. Det var greit nok de første ukene når Adam var hjemme og fulgte henne. Men da Adam også begynte å jobbe og vi skulle bytte på å hente og levere holdt jeg på å falle fra hverandre. Jeg gjorde meg ferdig på jobb til å kunne løpe ut døren nøyaktig når arbeidsdagen var slutt. Jeg løp til bussen. Hyperventilerte over forsinkelser og kom til barnehagen med svett panne, høy puls og bankende hjerte. Bare for å oppdage at Johanne jo hadde det strålende! Etter den første uka var jeg helt på gråten og var klar for å slutte på jobben. Jeg synes det var helt grusomt. Men heldigvis ble jeg jo vant til det etterhvert. Jeg fortsatte med å gå til tiden, men sluttet å løpe til bussen. Jeg visste jo at Johanne hadde det bra. Jeg måtte bare venne meg til at det var noen andre enn oss foreldre som fikk gleden av å være sammen med henne hele dagen.

Lurer på hvordan det blir når Nikolaj starter. Enten blir det enda verre - det er jo to barn jeg ikke kan få vært sammen med. Får se om jeg klarer å løpe dobbelt så fort til bussen. Ellers går det mye bedre. Jeg vet jo at Johanne har det bra, det kommer sikkert Nikolaj til å få også. Så får jeg bare krysse fingre for at togene ikke blir alt for forsinket til høsten.

Men heldigvis er det litt tid til. Først skal jeg hygge meg på barsel sammen med Adam - og gleder meg til masse familietid i ukene som kommer.