Hurra for Pappa'n vår!

Adam har akkurat hatt bursdag. Det var en hyggelig dag. Men bursdagsfeiringer har unektelig endret seg noe etter at vi fikk barn.

Jeg er vokst opp med frokost på senga til bursdager. Til hele familien. Men hvordan vekke noen med overraskelsesfrokost hvis hele huset allerede er våkne? Eller, hvordan få 4-åringen til å stemme i lystig sang hvis hun nekter å komme ut fra under dyna?

Årets største utfordring ble å få kjøpt gaver. Når skulle jeg få tid til det? Nikolaj har akkurat vært syk en uke, så vi har ikke vært mer utenfor dørene enn høyst nødvendig. Og i de få fritimer jeg har hatt har jeg prøvd å jobbe eller trene (ja, jeg har tatt det store skrittet og meldt meg inn i et treningssenter). Jeg endte med å måtte be Adam om en "friettermiddag" med en ganske innlysende unnskyldning. Da jeg kom hjem snek jeg meg rett ned i kjelleren for å legge vekk gavene før han kunne se dem.

På selve dagen sto jeg opp ved første ring fra vekkeklokka. Jeg fortet meg ned i kjelleren for å finne frem gavene. Der fant jeg ut at Adam hadde vært dagen før! Tror ikke han hadde sett gjennom hva jeg hadde kjøpt, men han har hvertfall sett posene som ganske tydelig fortalte hvilken retning årets gaveinnkjøp gikk i. Så mye for hemmelighetskremmeri.

Mens jeg sto og laget frokost ringte telefonen med de første gratulantene, som ville hilse på bursdagsbarnet. Så mye for å vekke ham. Da sto han opp og gikk på toalettet - og dermed rett forbi gavene jeg hadde båret opp i gangen. Jeg hadde rett og slett ikke lange nok armer til å bære både frokostbrettet og gavene på en gang. Dermed hadde han sett gavene pent stilt opp lenge før jeg hadde nådd å si gratulerer med dagen.

Da jeg kom opp og var klar til "vekke" Adam hadde han vært hensynsfull nok til og legge seg igjen. Jeg fikk båret inn Johanne (som slett ikke ville ut av senga si) og geleidet Nikolaj inn på vårt soverom (han ville mye heller leke på Johannes rom) og så var det bare å synge løs. Med tente lys, frokost på brett, pent inpakkede gaver og grinete unger.

Adam var fornøyd. Både med gaver, frokost og familien samlet i senga. Ungene var så nysgjerrig på hele opplegget at de holdt kjeft og var med på festivitasen. Kortene ungene hadde laget (og egentlig gitt til Adam dagen før) ble lest med stolthet for både foreldre og barn. Det ble en hyggelig start på dagen.

Ikke akkurat hemmelig. Ikke akkurat overraskende. Ikke akkurat som jeg hadde tenkt meg. Men veldig hyggelig!

Der har han fortjent, Pappa'n vår!

Gratulerer med dagen Adam!