Så blir det alvor igjen

Ja, nå er dagen her. Min siste barselsdag. I morgen er tiden som fulltidsmamma endegyldig over, og jeg går over i en tilværelse som stresset, utearbeidende småbarnsmor istedenfor. Vet ikke helt om jeg skal grue eller glede meg...

Torsdag 24. juni 2010 var min siste arbeidsdag, det vil si at jeg har hatt 361 dager med hjemmehygge (samt søvnløse netter, stress og barnegråt), men nå er tiden inne for å kombinere denne hyggen med 7,5 timer arbeid daglig - pluss transport. Bare tanken på det kan jo gi hjertebank, svettetokter og andre stressymptomer. Heldigvis har Adam barsel frem til august, så jeg har litt tid til å komme meg inn i arbeidslivet før presset med hentetider og togforsinkelser blir alt for stort.

Hva har jeg så brugt alle disse dagene til? Alt for lite opprydning, istandsettelse i huset og fiksing i hagen. Ikke babysvømming og babyrytmik (som jeg ellers hadde planer om). Alt for få dager hvor jeg hentet Johanne tidlig i barnehagen for at vi kunne gjøre ting sammen. For få turer til Zoo, lekeland og museer. Nesten ingen besøk til barslende venninner. Kun to turer på babybio. Ingen trening med pushy-mums eller babytrening på treningssenter. Og så videre, og så videre...

Men jeg fikk til å begynne på trening (kun for voksne) fra Nikolaj var 6 uker. Og vi har hatt noen fine ferier i Norge. Jeg har fått til to turer i Zoo alene med ungene, to turer på babybio med Nikolaj og noen turer på lekeland på McDonalds. Jeg har spist alt for mange shwarma til lunsj, tilbragt alt for mange timer i pysjamas, og sett alt for mange timer dum TV. Jeg har laget meg (og delvis gjennomført) et morsomt treningsprogram på Nintendo Wii, jeg har gått MASSE tur med barnevogn, og lekt mange, mange timer med ungene på lekeplassen ved barnehagen. Jeg har hatt med Johanne og Nikolaj på café, på shopping og ut og kakao fra 7-11. Vi har hatt besøk, gått på besøk, holdt bursdagsfester og navnefest. Og så har vi hatt mange fine timer hjemme med lek, sang, høytlesning, tegning og hygge.  Og så fikk vi oss jo en tur til Frankrike. Tres bien.

Men viktigst av alt, jeg har brugt 361 dager på å bringe til verden, stelle, passe og elske verdens vakreste lille gutt - og hans storesøster. Så nå er Nikolaj blid, trygg, nyskjerrig og klar til å møte den virkelige verden (regner jeg med hvertfall), sånn at jeg kan møte alvoret på jobb med ro i sjelen, og være trygg på at de små podene har det godt.

Ikke så ille bare det!

Dessuten er Nikolaj så vilter og nyskjerrig for tiden at man ikke får to minutter i fred. Godt det ikke er jeg som skal passe ham lenger!