Danseskole -2. forsøk

Så Var det tid for danseskole igjen. Vi hadde snakket om det i løpet av uken, og det virket ikke som om Johanne så tilbake på forrige ukes heller anstrengte start som noen større fiasko. Vi hadde snakket om hvilken musikk som ble brukt, og vi hadde øvd oss på noen av dansene som vi husket.

Så, hvordan gikk det 2.gang? Tja. Hun gråt ikke. Hvis det er et mål å vurdere suksess etter. Til gjengjeld var moren gråten nær... I det vi hadde fåt dansekjolen på og var på vei inn i gymsalen proklamerte nemlig Johanne høyt og tydelig: Jeg vil ikke danse i dag! Jeg vil heller starte på gymnastikk sammen med venninnene mine!

Og så stod hun ved det. Hun ville kun gå ut på gulvet hvis jeg var med. Så der sto vi alle tre: moren som prøvde å smile oppmuntrende mens hun ønsket seg langt vekk, 2-årige Nikolaj som var en meget disiplinert danseskoleelev og Johanne som løp rundt og prøvde å gjøre gymnastikkøvelser hun har lært av venninnene.

Så det skulle altså ikke gå mer enn fire år og 5 måneder før jeg ble en sånn mamma. En sånn som alle psykologer advarer mot og oppdragelseseksperter beskriver som den store fare for barnas utvikling: En mamma som overfører sine egne drømmer og aspirasjoner på barna uten å ta hensyn til barnets egne ønsker!

Og jeg som bare trodde Johanne ville synes det var gøy gå på danseskolen...